lørdag 30. april 2011

Vondt...


Noen kommentarer gjør så mye mer vondt enn andre. De treffer et veldig ømt punkt og åpner opp igjen gamle sår. Troen på meg selv fikk seg en skikkelig knekk like før påske. Det fikk meg til å tenke at jeg skulle vært annerledes på så mange måter. Da hadde jeg vært en person det var grunn til å bli glad i. Men sånn som jeg er nå? Nei... Tar tid å reparere en sånn "skade"... Jeg prøver å holde meg til det og dem som bygger meg opp, så blir det vel bra igjen etter hvert.

søndag 24. april 2011

Gjennomført


Når neglelakken matcher strikketøyet til og med, da snakker vi gjennomført! Til fingerspissene :P

Hainn leve!

mandag 18. april 2011

Min første "Give away"!



Premien du kan vinne er tre hjemmestrikkede kopptuer i friske vårfarger og et par pulsvarmere :)

Trekningen er den 9. mai!

Reglene er som følger:
1 lodd for å kommentere dette blogginnlegget
1 lodd til for å poste et innlegg om min blogg og Give away i din egen blogg/på Facebook-profilen din
1 lodd til for å bli følger/være følger av bloggen min

Du kan altså få totalt 3 lodd.
Husk å skrive i kommentaren til dette innlegget hvor mange lodd du tar :)

Lykke til!

Lommetøfler

Et par lommetøfler har blitt sendt over Trondheimsfjorden. Mottaker var en god kollega og venn som er sykmeldt.


Et par tøfler gjør henne vel ikke friskere... Men forhåpentligvis blir det litt mindre trasig å ha vondt når hun vet at noen tenker på henne :)

søndag 10. april 2011

Tenk om...


Tenk om alle forfattere hadde levd seg så inn i det de skriver?
Ole Gunnar kan være sjeleglad for at jeg skriver dikt :P

torsdag 7. april 2011

Hemulen

Da har jeg vært og gitt blod igjen. Denne gangen valgte jeg et krus med Hemulen på som gave da jeg gikk fra Blodbanken.

søndag 3. april 2011

Kreativitet og Gla`sang

"Der alt er ryddig skjer sjelden mye kreativt" (Erik Lerdahl)

Da må i såfall salongbordet vårt være et ypperlig utgangspunkt ;)


På noen av pinnene finner man begynnelsen på en sokk i Fabel. Skikkelige vårfarger til å bli glad av!


På fredag kjøpte jeg meg litt helgekos. Det var to nøster av det blåturkise, men det ene har blitt til en kopptue maken med den grønne jeg viste fram for ikke lenge siden. I tillegg kjøpte jeg maskestoppere. Det har jeg tenkt på lenge. Snedig å sette på endene av strikkepinnen om man skal ha med seg strikketøyet bort f.eks. Så slipper man at maskene faller av pinnen.


Nå skal jeg ganske snart gå og skifte til soldatuniform. Vi i Frelsesarmeens strengemusikk skal være med på Gla`sang kveld på Misjonshuset her i Verdal i kveld.

Ha en fortsatt fin søndagskveld!

lørdag 2. april 2011

En merke(lig)dag

I går var en merkedag og en merkelig dag...

Jeg startet dagen med å gå til NAV for å hente meg et såkalt honnørbevis. Det gir meg bl.a. rett til å reise med toget for halv pris. Hvorfor fikk jeg et sånt? Jo, fordi jeg fra i går er 70 % uføretrygdet. Det er en litt merkelig følelse som kjennes i hele kroppen, fra innerst til ytterst.

Sommeren 2009 tok jeg kontakt med fastlegen min. Spurte henne om å få legeerklæring fordi jeg ønsket å søke om uføretrygd. Jeg fikk legeerklæring og kontaktet så NAV. Det ble starten på en lang og humpete vei. Jeg skjønner at arbeidspraksis må til. Man må prøve ut hva man vil og klarer å jobbe med, og ikke minst hvor mye. Og jeg jobbet litt forskjellige steder. Alltid med det samme resultat - oversteg jeg en viss prosentandel arbeidsbelastning så ble jeg syk. Det ble etter hvert dugelig frustrerende at det skulle være så vanskelig å få NAV til å forstå dette. Mulig det er fordi det er noe psykisk. Det er litt mindre håndgripelig, liksom. Også vises det ikke på meg... At NAV i løpet av prosessen har gitt meg ny saksbehandler to ganger har ikke gitt fortgang i saken heller, for å si det sånn.

Til slutt var jeg veldig langt nede. Utmattet av å bli så godt som motarbeidet av en hel etat. Begynte å tenke at kanskje hadde de rett. Kanskje var det bare for meg å ta meg sammen så skulle alt bli så mye bedre. Men samtidig kjente jeg, og visste jeg, at det var ikke sånn. Da snudde det heldigvis. Jeg fikk en veldig trivelig og dyktig saksbehandler. Og etter den tid har det gått rett vei. Legen min, jeg, saksbehandleren og NAVs såkalte rådgivende lege ble enige om at jeg hadde rett på uføretrygd og dermed var det bare å sette i gang med å fylle ut søknadsskjemaet.

Skal ikke gå mer i detalj, men jeg fikk altså innvilget 70 % uføretrygd fra 1. april. Det er litt leit. Jeg skulle gjerne ha klart å jobbe 100 %. Det var ikke helt sånn jeg hadde sett for meg at livet skulle bli, for å si det sånn. Men det er aller mest veldig godt! Endelig blir jeg trodd og tatt på alvor. Jeg har vunnet en seier! Nå kan jeg senke skuldrene, jobbe det jeg klarer i en sammenheng jeg trives i og så fylle resten av tida mi med ting som gir meg påfyll på ulike vis. Jeg gleder meg! Foreløpig er jeg veldig sliten. Det kjennes i både kropp og tanke at jeg har kjempet og ventet i 21 måneder...

Så er det noen som tydeligvis får et veldig trøstebehov når de hører om dette. Og jeg blir møtt med setningen "Ja, men du vet det Line, at dette trenger ikke være for bestandig". Nei, jeg vet det. Kanskje klarer jeg å jobbe mer etter hvert. Det vil tiden vise. Men jeg blir litt lei meg av denne setningen. Jeg har kjempet knallhardt for å få innvilget trygd. Jeg kjemper hver dag, i større eller mindre grad, for å holde helsa ved like. Også blir jeg stresset av å bli møtt på denne måten. Det blir litt sånn "Nåde deg hvis du slår deg til ro med dette!" Føler omtrent at jeg da blir fulgt med og at folk tenker "Blir hun ikke bedre snart?" Mange tanker som rører seg i hodet mitt for tida. Men mest av alt, altså; Yes! Jeg vant! :D