Strikking som terapi

På Youtube-kanalen topinner.no fant jeg denne videoen med Tove Fevang.

Strikking som terapi, ja... Tipper det er flere enn meg som kjenner seg igjen i at det stemmer :)

Her ble det stille, gitt...

12 dager siden forrige blogginnlegg... Det skyldes bl.a. at jeg har vært i London sammen med vel 30 av mine kolleger i kirka i Sør-Innherad prosti (Frosta, Levanger og Verdal). Dagene før avreise var ikke så gode sånn angstmessig, kan man si. Og i dagene etter at jeg kom hjem, så har det ikke akkurat vært mye fres i denne lille fruen. Det var en kjempefin tur, og den var absolutt verdt det, men jeg blir veldig sliten likevel. 

Før vi dro valgte jeg å sende en mail til alle kollegene mine og fortelle dem litt om hva som kunne bli utfordrende psykisk for meg på turen. Og jeg fikk bare gode, hjertevarme tilbakemeldinger på den. Og ja, det ble noen "kjellerturer" underveis på turen, men da fikk jeg hjelp til å komme meg opp igjen. Jeg har fantastiske kolleger! Hadde det ikke vært for dem, så hadde jeg ikke klart denne turen. Men jeg klarte det, og kunne stå med et stort smil på Værnes natt til tirsdag og si "I did it!" :)

Denne uka har jeg hatt ferie. Kjenner meg selv og helsa mi så godt at jeg kunne forutse behovet for hvile nå. Dessuten har jeg en arbeidsgiver som hjelper meg å legge til rette for det. Det er jeg veldig takknemlig for. På strikkefronten går det mest i mammakluter for tida. I tillegg har jeg nettopp startet på en Marius-lue.

Til slutt i dette blogginnlegget, noen bilder fra turen. De kommer ikke helt kronologisk, da. Kunne helt sikkert tatt maaange fler bilder, men valgte å heller lagre minnene i tankene og hjertet mitt framfor på en telefon.

Her er en bønnevegg i St. Luke`s church i West Holloway.

Det er rett og slett netting og en hel masse ulltråder, en for hver bønn som er bedt.

Det kalles "A Wollen Prayer", og en garn-glad dame som meg kunne jo ikke la være å ta bilde ;) Forklaringen finner du her:

I denne kirken er det en del kunstneriske mennesker. Dette får ulike uttrykk. En ung kvinne i menigheten har malt dette nydelige, sterke bildet som står på alteret i kirken.

Hotellet vi bodde på ligger ikke langt unna Hyde Park. Snedig, at man midt i travle London kan gå inn i en svær park. Der synger fuglene, det er grønt gress, fontener m.m. Man har i det hele tatt ikke følelsen av å være i en storby med mange millioner mennesker lenger.

Holy Trinity Brompton.

Og sånn ser det ut inne (sett fra galleriet og ned).

Ready for church :)

Det ble, naturlig nok, en del kirkebesøk. Her er vi i Christ Church Spitalfields. 

Kirka i England er, som i Norge, nokså variert. Jeg har opplevd alt fra Choral evensong, en messe i ærverdige "erkekatolske" St. Pauls Cathedral til Hillsong med fullt trøkk og mer "show" i Dominion Theatre midt i London.

Selfie i Chinatown.

Chinatown.

Musical ble det også tid til. Jeg valgte å se "Half a sixpence". Var litt spent på om jeg kom til å få med meg nok av det som ble sagt og sunget, men det gikk helt fint. Ikke noe problem å forstå engelsk ellers, men det er så rart med det når det skal synges og danses i tillegg, liksom.

Den norske sjømannskirka i London.

Kirkerommet.

Og en sjømannskirke må jo ha en lysestake formet som en båt :)

På "Kjerka" får man kjøpt ordentlig norsk mat, som f.eks. surkål og risengrynsgrøt.

Ja, også Nora syltetøy, da. Syns denne lille utstillingen var så søt, jeg. 

"Mind the gap between the train and the platform!" Fikk hørt den noen ganger i løpet av turen, kan man si. Vognene på undergrunnen er til dels temmelig fulle. Sjelden jeg er så "intim" med mine kolleger ;) Du snakker om å stå som sild i tønne!

Her kjører vi ikke underground, men overground. Eller overjordisk, som noen kalte det ;)

Te- og fruktpause på Oxford street innimellom shoppingen på lørdag.

Og jammen fant jeg ikke The Salvation Army midt i mellom alskens butikker der også!

Egil, en av mine kolleger, måler intet mindre enn 2,01 m på strømpelesten. Han ble likevel liten ved statuen av verdens lengste mann, Robert Wadlow, som ble 2,72 meter! Det måtte foreviges :)

Mange tusen skritt ble sponset av Nike. He he! Nei, sponset var jeg nok ikke. Men mange tusen skritt ble det, og da er jeg sjeleglad for at jeg hadde ordentlig gode sko. Og så var det veldig godt å kunne legge bena litt høyt innimellom...

Og når man reiser fra Trøndelag med snø, is og minusgrader, og kommer til vår, sol og nærmere 20 varmegrader. Ja, da klarte ikke jeg å dy meg i hvert fall. Da måtte jeg bare sende dette bildet hjem...

Det ble ikke så mye strikketid på turen. Ikke det at det var for mye program, men det var liksom stadig noe som skjedde, noe å bli med på. Så den eneste strikkingen foregikk på flyet på vei hjem. Men det ble da en mammaklut av det også.

Som sagt (eller skrevet), en kjempefin tur. Veldig glad for at jeg klarte å bli med!

En ny vår

I løpet av et år er det alltid noen dager eller tider som gjør meg litt ekstra tankefull. De første dagene i april er en sånn tankefull periode. For det var på denne tiden jeg ble innlagt på sykehuset i 2002. Det begynner å bli en del år siden. Men det var helt nødvendig og viktig for meg å komme dit da. Og oppholdet der gjorde mye godt med meg. Gode ting som har gjort at jeg har det så mye bedre i dag.

I noen år hadde livet gått i en eneste jevn dur, eller egentlig mest moll... Spiseforstyrrelsen tok opp omtrent alt av min tid, mine tanker og krefter. Men så, i april 2002, fikk jeg komme til sykehuset og fikk god hjelp der. Jeg ble ikke frisk mens jeg var der, det er ikke så fort gjort. Men jeg lærte mye om meg selv og hvordan jeg skulle håndtere sykdommen og komme meg ut av den. Og mens jeg var der klarte jeg å ta noen viktige skritt i riktig retning. Det medførte at det på en måte ble plass til andre ting i tankene mine. 

Midt oppi alt dette ble det vår ute. Og jeg kjente at det ble en ny vår inni meg også. Årstider, naturen og alt sånt hadde det ikke vært plass til i tankene mine en lang stund. Nå så jeg det plutselig klart igjen. Det var en herlig følelse! Dette skrev jeg et dikt om, som du kan lese under bildet her.

En ny vår

Jeg får oppleve en ny vår. 

Det spirer, og de gamle sår

 gror sakte i den grad de kan

 akkompagnert av bekkens klukkende vann.

 Jeg kan ikke huske sist jeg så

 himmelen så klar og lyseblå.

En knallgul løvetann møter meg med et smil. 

Akkurat som å oppmuntre meg er det eneste den vil.

 Vinden har slik en vakker sang.

En smektende symfoni, den gir meg trang

 til å prise Gud for dette verk av Hans hender.

Juble imot den himmelske avsender.

 For naturen, noe så herlig

 må være en gave fra Han som er bare kjærlig.

290 mennesker!

I kveld var jeg og min kjære i Levanger kirke. Der gikk alle menighetene i byen sammen om arrangementet "Levanger synger julen inn". Jeg representerte Frelsesarmeen og leste juleevangeliet helt til å begynne med. Og jeg hadde ikke mindre enn 290 tilhørere! Litt skjelven i knærne var jeg nok, men det sier vi ingen så ;)

I går kveld var jeg på jentejulebord. Ei i menigheten inviterte hjem en liten gjeng damer. Vi ble 10 stykker. Kjempekoselig, var det! Flott å møtes sånn og bli litt bedre kjent også :)

Som du skjønner, har ikke dette vært en frihelg, akkurat. Jeg, med min psyke, trenger en del fri og hvile. Så at jeg fyller opp helga sånn er absolutt unntaket. For selv om det er fine og trivelige ting jeg er med på, så blir jeg da så sliten. Det er bl.a. en del tankearbeid både før, underveis og (ikke minst) etterpå. Kanskje ikke helt lett å forstå for den som ikke strever med psyken, men sånn er det altså. Så morgendagen er bortimot helt fri for planer. Jeg må ha tid til å hvile, hente meg inn igjen og eventuelt få spenningshodepine... Men, men. Krysser fingrene og håper på en fin hvile-mandag! :)

Angsten min og meg

Dette er et litt skummelt innlegg å poste, kjenner jeg. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor det skal være vanskeligere å fortelle om psykisk sykdom enn om fysisk sykdom. Men sånn er det nå dessverre. Vi har en lang vei å gå ennå før de to er likestilt. Her er i alle fall noe jeg har skrevet om angsten min og meg. Så får du lese det hvis du vil...

”Ikke ta sorgene på forskudd nå!” ”Du trenger ikke å tenke på det vettu, i hvert fall ikke ennå.”

Kanskje syns du jeg overdriver? Kanskje tenker du at jeg skulle på en måte tatt meg sammen? Tatt meg sammen og skjønt at jeg ikke trenger å bekymre meg for så mye til stadighet?

Eller kanskje kjenner du at du blir såret, skuffet eller noe lignende når jeg for n`te gang ikke klarer å bli med på noe fordi jeg er sliten? Kanskje begynner du å mistenke at jeg prøver å lure meg unna, at jeg ikke har lyst eller rett og slett ikke gidder?

Jeg skulle gjerne sett at det var så enkelt som å bare ”ta seg sammen”. Mulig jeg hadde gjort det for lengst da, forresten. Eller hva tror du? Jeg har absolutt ikke noe ønske om å skuffe eller såre noen, eller framkalle noen som helst annen negativ følelse/reaksjon hos deg. Jeg blir minst like lei meg som deg for hver gang jeg må takke nei til noe eller velge bort noe. Det er veldig lite gøy å være mer eller mindre konstant sliten. Det er veldig lite gøy å måtte velge bort ting fordi jeg må prioritere å hvile på forskjellige vis.

Jeg forventer ikke at du skal forstå hvordan det er å ha angst. Jeg kan ikke kreve at noen skal forstå meg. Samtidig, så er angst helt naturlige reaksjoner og følelser som alle mennesker har og kjenner på. Det er bare det at for en som har angst, så blir disse reaksjonene og følelsene overdrevet og til dels ukontrollerbare. Bekymringene og redselen står ikke i fornuftig samsvar med selve kilden til bekymring. Det vet den som har angst. Jeg vet det med fornuften min. Men jeg blir likevel redd, jeg bekymrer meg likevel. Jeg klarer ikke å la være. Det er nettopp det som er saken med sykdommen angst…

Det fins flere typer angst. Noen har angst for spesielle ting, eller spesielle situasjoner. Andre igjen er mer generelt urolige uten at angsten er knyttet til noe helt spesielt. Mer om den typen angst jeg har kan du lese her : http://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/angsttilstander/generalisert-angst-oversikt-3080.html

Så hva mer skal man si? Jeg vet ikke. Annet enn; er det rart jeg blir sliten?

Et skikkelig hummer og kanari-innlegg

Dette blir et skikkelig hummer og kanari-innlegg. Litt lett blanding, kan man si ;)

Først ut er et underveis-bilde av Amanda # 9. Teppet er nå ferdig. Mangler bare å vaske det, så er det klart for sending til St. Olavs hospital i Trondheim. Vurderer å evt. strikke ett teppe til før jeg sender det avgårde. Det er bare det at jeg får så vondt i venstre overarm når jeg strikker tepper. Kan ikke være størrelsen eller vekta som gjør det med sånne tepper, i hvertfall. De er jo ikke akkurat store, og veier i underkant av 200 gram. Spørs om jeg er for anspent i venstre overarm underveis. Jeg er jo mest vant til å strikke forholdsvis små ting. Hm... Det er ikke så lett å se fargen på dette mobilbildet. Dalegarn kaller fargen pudder. Jeg vil beskrive den som lys aprikos med en dæsj rosa i :)

Tirsdag startet jeg dagen med en tur til tannlegen. På vei til jobb etterpå tok jeg dette bildet.

34 1/2 år og fortsatt null hull! Rimelig fornøyd med det!

Ellers, så fortsetter jeg med å le av, forundre meg over, og delvis fortvile over, skrivefeil rundt omkring.

Denne fant jeg utenfor Verdal hotell i går. Der har de visstnok tenkt å servere bufe i morgen. Regner med mødrene blir overrasket da, ja...

Sommerforkjølelse

*Host, snufs, atsjoooo, snyt*

Gjenta fra * til * x antall ganger så har du tilstanden hjemme hos oss den siste halvannen uken.

Jeg tror min kjære har misforstått det der med å dele alt. Han var i hvertfall så "raus" at han delte forkjølelsesbasseluskene med meg :P

 

Handlelappen vår forleden dag.

 

 

Det tærer på kreftene å være forkjøla. Legg til en dag med skikkelig kraftige spenningssmerter i nakke og hode, med påfølgende kvalme også. Da skjønner du at det blir mindre strikking også, dessverre. Men, men. Sånn er det. Vi er i hvertfall på bedringens vei begge to, og godt er det.

 

Et av strikkeprosjektene jeg holder på med nå er fra dette heftet.

 

Nærmere bestemt denne kjolen.

 

Jeg har imidlertid valgt litt andre farger. Bunnfargen blir nr. 5153 (mørk lilla), og de andre to fargene blir nr. 5226 (lys lilla) og nr. 4915 (rosa).

Har snart kommet dit hvor det skal deles til fram- og bakstykke. Så hvem vet? Kanskje blir det et blogginnlegg om ferdig kjole om ikke altfor lenge.

Søndag. Fridag. Hviledag.

Søndag. Fridag. Hviledag. Og nytt strikkeprosjekt på pinnen.

 

 

Alle trenger vi hvile innimellom. Jeg, med min helse, trenger å være ekstra nøye med å få nok hvile jevnlig. Det trenger ikke å bety at jeg bare sitter/ligger i ro. Men jeg trenger ro, få mennesker og tid til å pusle med ting som gir meg påfyll på ulike vis. De siste dagene har jeg tøyd strikken litt vel langt, så i dag har jeg hatt en sårt tiltrengt hviledag.

 

I dag begynte jeg på et nytt strikkeprosjekt. Har kommet en del lenger nå enn da bildet ble tatt. Dette skal bli en ullbukse. Og om du skulle lure; nei, jeg er ikke gravid. Men jeg kjenner noen som er det.

Velkommen til min angstverden...

What if...? Ja, men enn om...?

Kjente spørsmål i angstsammenheng...

 

 

Trenger du å grue deg sånn, da? sa han. Det er jo ikke sikkert at noe av det du er redd for skjer.

Nei, sa hun. Men angsten min finner tak i alle tenkelige (og til dels utenkelige) ting som kan skje i den aktuelle situasjonen. Så smeller den det sammen til en underlig, grå og skummel graut. Og tannhjulene oppi hjernen min går på høygir. Så nei, jeg trenger ikke egentlig å grue meg sånn.

Men velkommen til min angstverden...

 Litt galgenhumor helt på slutten her ;)

Stille i bloggen...

Tida før jul er ofte tung for meg sånn psykisk sett. I år er den, av forskjellige grunner jeg ikke skal komme inn på her, ekstra tung. Hodet er fullt av grublerier og tunge tanker. Det virker igjen inn på energinivået, naturlig nok. Pusler med litt forskjellige hobbyprosjekter, men har ikke noe ferdig å vise fram akkurat nå.

Men selv om formen er dårlig, får jeg da likevel gjort litt. I går kveld bakte jeg pepperkakemuffins. De er uten pepper, så da unngår jeg å gjøre samme bommerten som han her ;)

Note to self: en porsjon gir 23 muffins.

Stille i bloggen...

Nå er det lenge siden siste blogginnlegg, ja... Når jeg først fikk bukt med det psykiske for denne gang, så stilte fysiske utfordringer seg i kø. Blant annet en dose forkjølelse med feber og sånne "artige" ting, og en runde med skikkelig kraftig spenningshodepine og oppkast.

Som du sikkert skjønner, så har det ikke blitt gjort særlig mye kreativt her på en stund. Har strikket litt innimellom, men har ikke noe ferdig å vise fram.

Nå håper jeg at helseutfordringene er over for ei stund. Så blir det vel mer om kreative krumspring her i bloggen igjen etter hvert.

Dagens lille betraktning

Noen dager har jeg mest lyst til å trekke meg tilbake.

Prøver å unngå spørsmålet "Hvordan har du det?"

Det er de dagene jeg trenger det spørsmålet mest...

Dagens suksessoppskrift

Vel, om det blir suksess da, det gjenstår å se. Kommer vel helt an på hvordan man ser det også, for såvidt. Har litt fokuserings-problemer, kjenner jeg. Eller, jeg klarer å fokusere. Men problemet er at jeg fokuserer på begrensninger, ting jeg ikke helt klarer, ting jeg gjerne skulle gjort annerledes/bedre osv. Jo, det er viktig å ta tak i det og utfordre angst og sånne "hyggelige" saker. Men det er minst like viktig å fokusere på alt jeg faktisk klarer. Og minst like viktig er det også å fokusere på at jeg er ikke det jeg gjør, min verdi er ikke avhengig av prestasjoner. Dette vet jeg så inderlig godt! Det er bare det at i blant blir det mest teori, og jeg snubler og går på trynet ned i grøfta. Festlig...

I dag har jeg innvilget meg en hviledag. Nok hvile jevnt fordelt er alfa og omega. Men i blant trenger jeg en hel dag. Hvile behøver ikke å bety å sove eller bare sitte på rumpa i sofaen. Hvile kan like godt bety å gjøre noe som jeg har lyst til, noe som jeg koser meg med, som gir meg påfyll på forskjellige vis. Noen av ingrediensene i denne hviledagen er

* kryssord
* TV
* diverse hobbyprosjekter
* lesing
* en god kopp te

Så vil tiden vise om denne dagen til slutt kan kalles noe som ligner en suksess.

Bære en telefon uinna

Noen dager våkner jeg og kjenner at formen ikke er god. Neppe alene om det her i verden... Det er slitsomt å komme seg opp og avgårde på f.eks. jobb sånne dager.

Dette har vært en sånn dag...

Men jeg er så heldig at jeg har en jobb jeg trives med. Dessuten har jeg gode kolleger. Det gjør at det blir lettere å stå opp og dra på jobb.

Og så hjelper det også når min elskede sier, i det jeg går ut døra, "Huss på at æ e bære en telefon uinna da, vess d bli tungt!"

Jeg er heldig, jeg!

På vei over fjorden

I går var en del av oss i Frelsesarmeen på Levanger på Ytterøya. Vi arrangerte vårfest i Frikirka der, og jeg hadde andakten for kvelden. På vei over fjorden sendte jeg melding til en god venn.
"Nå er vi på vei over fjorden, angsten og jeg", stod det blant annet.
Svaret jeg fikk begynte med "Kan du ikke bare kaste angsten på fjorden nå når du har sjansen, da? :)"
Den gode vennen vet veldig godt at det ikke er så enkelt. Men han fikk meg til å smile. Jeg smilte både fordi ideen var ganske morsom og fordi jeg vet at vennen bryr seg om meg. Det ga meg nye krefter til å beseire angsten.

LYKKE ER Å HA GODE VENNER SOM FÅR DEG TIL Å SMILE ET EKTE SMIL!

"Snakk med noen"

"Snakk med noen", sa han med en bestemt, men bekymret mine. "Jeg driter i hvem, bare snakk med noen. En venn, en av prestene eller en annen kollega for eksempel".

Tårene mine rant og jeg visste han hadde rett. Han sa det ikke fordi han ikke ville snakke med meg, ikke fordi han ville skyve meg unna på et vis. Nei, han sa det fordi han så at jeg trenger det. Fordi han elsker meg, og da gjør det vondt å se at jeg har det vondt.

Jeg har enda en gang kommet til et punkt hvor jeg kjenner at jeg trenger å snakke, snakke og snakke. Har selvsagt snakket med min kjære, men ellers har jeg visst gjemt for mye inni meg.

Det har blitt for mye i det siste, blant annet på grunn av et valg jeg har tatt i forhold til jobbsituasjonen min. Et nødvendig, viktig og helt riktig valg. Men det er også smerte og nederlagsfølelse innblandet.

Så er jeg så snedig skrudd sammen at samtidig med at jeg kjenner jeg trenger å snakke, så kommer tanken om at jeg er til bry snikende. Veldig kjekt å måtte slåss med den midt oppi alt... Men jeg må vel gjøre det jeg vet er best, det min kjære ber meg om - jeg må snakke med noen.

Husk psykevettreglene!

Du har sikkert hørt om fjellvettreglene. De er viktige å følge! Men psykevettreglene er også viktige - året rundt! :)

1. Bær ikke på tunge tanker alene.
2. Søk hjelp i tide. Det er ingen skam å be om hjelp.
3. Spar på fine opplevelser. De er gode å ha med seg i "ryggsekken".
4. Vær rustet mot tunge perioder. Snakk om det før det blir for vanskelig.
5. Tenk på det du får til i stedet for det du ikke får gjort.
6. Beveg på deg. Fysisk aktivitet er bra for din psykiske helse.
7. Forsøk å gjøre noe hyggelig hver dag. Enten for deg selv eller for andre.

(Fra Verdensdagen for psykisk helse sine nettsider)

Regler for langtidssyke med sykdommer som ikke vises på utsiden

I bloggen til Trollmor finner du listen "Regler for langtidssyke med sykdommer som ikke vises på utsiden." Morsomt og absolutt gjenkjennelig! ;)

1. Gjør du noe, forbered deg på kommentaren - "Jasså, du greier det, du som er syk.." sagt i en mistenksom tone.

2. Gjør du ikke noe, forbered deg på kommentaren - "Du må da orke litt, selv om du er syk.." sagt i en bebreidende tone.

3. Smiler du og er glad, blir du møtt med kommentaren - "Jeg trodde du var syk".

4. Smiler du ikke, blir du møtt med kommentaren - "Opp med hodet, ingenting blir bedre av at du depper. Vær positiv, så blir alt mye bedre!"

5. Deltar du i en sosial sammenheng, vær alltid forberedt på at noen bemerker det, ikke fordi de er glad for å se deg der, men fordi de "ikke skjønner at du orker, du er jo syk!"

6. Lar du være å delta i en sosial sammenheng er kommentaren: - "Ja, men tror du ikke du ville hatt godt av å komme deg litt ut blant folk?"

7. Ethvert svar på spørsmålet -"Hvordan har du det?" vil alltid være feil svar. Enten fordi du er for positiv eller for negativ.

8. Vær alltid forberedt på å forklare og forsvare hvorfor du gjør det du gjør i enhver situasjon, og vær klar over at svaret ditt alltid vil bli gjenstand for diskusjon.

9. "Friske" vil kappes om å fortelle deg løsningen på alle dine problemer - det er bare å gjøre som dem! De har jo holdt seg friske...

32,5 og null hull!

I løpet av mine 32,5 leveår har disse to karene holdt seg unna munnen min.


Var hos tannlegen i dag. Fortsatt null hull!

Stille i bloggen...

En stund siden forrige innlegg her nå.


Men sånn blir det når bloggeren ikke er helt i form...

Noen strikkeprosjekter blir det da jobbet på innimellom. Det er god "medisin". Kommer sterkere tilbake etter hvert...