mandag 10. februar 2014

Angsten min og meg

Dette er et litt skummelt innlegg å poste, kjenner jeg. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor det skal være vanskeligere å fortelle om psykisk sykdom enn om fysisk sykdom. Men sånn er det nå dessverre. Vi har en lang vei å gå ennå før de to er likestilt. Her er i alle fall noe jeg har skrevet om angsten min og meg. Så får du lese det hvis du vil...

”Ikke ta sorgene på forskudd nå!” ”Du trenger ikke å tenke på det vettu, i hvert fall ikke ennå.”

Kanskje syns du jeg overdriver? Kanskje tenker du at jeg skulle på en måte tatt meg sammen? Tatt meg sammen og skjønt at jeg ikke trenger å bekymre meg for så mye til stadighet?

Eller kanskje kjenner du at du blir såret, skuffet eller noe lignende når jeg for n`te gang ikke klarer å bli med på noe fordi jeg er sliten? Kanskje begynner du å mistenke at jeg prøver å lure meg unna, at jeg ikke har lyst eller rett og slett ikke gidder?

Jeg skulle gjerne sett at det var så enkelt som å bare ”ta seg sammen”. Mulig jeg hadde gjort det for lengst da, forresten. Eller hva tror du? Jeg har absolutt ikke noe ønske om å skuffe eller såre noen, eller framkalle noen som helst annen negativ følelse/reaksjon hos deg. Jeg blir minst like lei meg som deg for hver gang jeg må takke nei til noe eller velge bort noe. Det er veldig lite gøy å være mer eller mindre konstant sliten. Det er veldig lite gøy å måtte velge bort ting fordi jeg må prioritere å hvile på forskjellige vis.

Jeg forventer ikke at du skal forstå hvordan det er å ha angst. Jeg kan ikke kreve at noen skal forstå meg. Samtidig, så er angst helt naturlige reaksjoner og følelser som alle mennesker har og kjenner på. Det er bare det at for en som har angst, så blir disse reaksjonene og følelsene overdrevet og til dels ukontrollerbare. Bekymringene og redselen står ikke i fornuftig samsvar med selve kilden til bekymring. Det vet den som har angst. Jeg vet det med fornuften min. Men jeg blir likevel redd, jeg bekymrer meg likevel. Jeg klarer ikke å la være. Det er nettopp det som er saken med sykdommen angst…

Det fins flere typer angst. Noen har angst for spesielle ting, eller spesielle situasjoner. Andre igjen er mer generelt urolige uten at angsten er knyttet til noe helt spesielt. Mer om den typen angst jeg har kan du lese her : http://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/angsttilstander/generalisert-angst-oversikt-3080.html


Så hva mer skal man si? Jeg vet ikke. Annet enn; er det rart jeg blir sliten?

6 kommentarer:

Sjarmstrikk sa...

En god klem sendes din vei. Jeg vet dessverre så altfor godt hvordan du har det.

Lisbeth sa...

Så fint at du er åpen om angsten din. Dessverre er det et tema mange unngår, men som alt for mange mennesker sliter med. Sender deg en oppmuntringsklem og håper at dagen i dag har vært en god en :)

Marit Johanne sa...

Så fint at du skriver åpent om angsten. Jeg har ikke selv angst, men er medvandrer med min kjære mann som har generalisert angst. Med en slik sykdom er det daglige kamper også når andre synes det ser ut som det fungerer bra. Det er veldig viktig å være åpen om det, men så synd at dere som allerede sliter så ofte blir møtt med mistro. Jeg støtter deg ihvertfall fullt ut. Du er verdifull og viktig som den du er.
Gud velsigne deg! Klem Marit

petronellas sa...

Så modig skrevet. You go girl :-)

Ingunn sa...

Oppmuntringsklem fra meg også!Fint at du skriver om angst. Det er en del av hverdagen for mange, men vanskelig å fatte rekkevidden av for oss som går fri.

Håper dagen din har vært god og at du kan kose deg med strikketøyet i sofakroken i kveld!

Klem fra Ingunn

Liv Nesse Amundsen sa...

Kjære deg, så gjenkjennelig, så deilig ærlig og så åpent. Du er modig. Jeg skulle ønske jeg hadde motet ditt, men jeg heier på deg og vil bare si at du ikke på noen måte er alene. Klem.