Medvind

Kunne sikkert skrevet mye som kommentar til denne teksten. Men jeg lar den tale for seg selv, for det klarer den utmerket. Jeg syns Åge Aleksandersen har truffet spikeren på hodet.

Smetteskjerf igjen

Enda et smetteskjerf er ferdig. Dette skal bli gave til en liten gutt som kom til verden for noen dager siden. Kan ikke si noe mer, for jeg har en mistanke om at mamma`n leser bloggen min ;)

Og nei, jeg har ikke så hårete hender. Det er min kjære som er fotograferings-assistent :)

Har begynt på et smetteskjerf til, denne gang i rødt. Noen ganger får jeg bare dilla på å strikke noe. Og da blir det laget en del av det samme. Har en mistanke om at det er det som har skjedd nå med smetteskjerf...

Navnet mitt

Man kan i hvertfall ikke si at foreldrene mine "fulgte strømmen" da de ga meg navnet Line. 1979 var ikke akkurat et toppår for Line, ser det ut som ;)

Kristine, derimot, var på vei opp...

Alt i alt er jeg en forholdsvis sjelden person. Navnemessig sett, da vel og merke. I følge Statistisk Sentralbyrå er jeg en av 37 i Norge som heter Line Kristine.

Status

* Levende lys
* Regn
* Strikketøy
* Kraftig vind som gjør meg urolig
* Te
* Litt for mange leie tanker
* Bekymringer, både unødvendige og reelle
* PMS
* Mørke

Gleder meg til sola står opp igjen, jeg...

Smetteskjerf

Sånne små, enkle ting går kjapt å strikke. Nå gjenstår bare å feste et par tråder, så er dette smetteskjerfet ferdig. Kan ikke si noe om hvem som skal få det ennå, for da blir det jo ikke noen overraskelse ;)

Skjerfet er strikket i Babyull på pinner nr. 2,5. Oppskriften fant jeg på Garnstudio sine nettsider. Strikket det i størrelse 12-18 mnd. så den lille frøkena kan bruke det til vinteren.

To prosjekter ferdig

I går kveld ble omsider teppet ferdig. Det ligger litt skakt på dette bildet, men du ser i hvertfall mønsteret. Strikket i Mandarin petit på pinne nr. 3. Har brukt ganske nøyaktig tre uker på dette prosjektet. Kjenner jeg gleder meg til å strikke i en annen farge enn lys blå ;) Men jeg holdt meg til planen, da - jeg begynte ikke på noe nytt prosjekt før jeg var ferdig med teppet :)

I dag ble kompisen til denne ferdig. To ferdigstilte prosjekter på mindre enn et døgn. Det går an å like! Nå skal jeg begynne på en rosa overraskelses-barsels-presang :)

Fullstendig gåen, men jeg vant!

Dagen i går var en skikkelig berg- og dalbane...

Jeg hadde sagt ja til å komme på Frelsesarmeen i Trondheim for å ha andakt og lese selvskrevne dikt. Kjempekoselig å bli spurt og jeg gledet meg. Men jeg var sannelig meg nervøs også, ja. Fikk mer og mer ondt i kroppen i forgårs. Og da jeg våknet i går morges strittet omtrent hver en muskel i kroppen i mot. Brukte en halvtime inkludert noen tårer bare for å komme meg opp av senga. Jeg vet det er normalt å være nervøs før man skal gjøre noe sånt, men dette var så mye mer. Angsten hadde virkelig satt seg i både kropp og tanke. Jeg var urolig, redd og hadde rett og slett fysisk vondt.

Jeg vet at det er viktig å utfordre angsten. Noen dager må jeg bare ta det med ro, holde meg for hjemme f.eks. Men generelt er det viktig å ikke la angsten styre for mye. For da kan jeg fort komme inn i en lei, nedadgående spiral. Og det vil jeg helst unngå.

Omsider kom jeg meg opp. Pakket ned det jeg skulle ha med og reiste til Trondheim. Kom til byen i god tid sånn at jeg hadde tid til å innom noen butikker før jeg skulle på Frelsesarmeen, for det hadde jeg lyst til. På sånne dager er det slitsomt nok å gå i butikker, egentlig. Og det ble ikke akkurat bedre av at det var første dag i vinterferien. En del mennesker i Trondheim sentrum, kan man si :( Slitsomt... Og så avsluttet jeg oppholdet i byen med å stå alene foran noen kjente, men også en del ukjente mennesker. Jadda...

Nå høres det kanskje ut som det var en helt forferdelig dag. Det var ikke bare fælt, da. Berg- og dalbaner går oppover underveis også, vettu ;) Det var kjekt å gå i butikker og veldig trivelig å treffe igjen venner og kjente på Frelsesarmeen! Glad for at jeg ble spurt om å komme og være deres gjest! Men dagen var virkelig en angst-utfordring. Og å gå og være mer eller mindre på vakt, urolig og nervøs/redd i flere timer tar på. Da jeg satte meg på toget hjem til Verdal var jeg helt utslitt. Rett og slett kroppslig og tankemessig gåen. Men allikevel med et stort smil om munnen. Jeg klarte det! Line Kristine - angsten : 1 - 0 !!