Ikke bare familiens, men svigerfamiliens, venneflokkens, menighetens og arbeidsplassens sorte får. Jeg tenker at jeg plager alle med at jeg er som jeg er. Særlig plager jeg dem som jeg slipper innenfor og betror meg til i større eller mindre grad. Av og til må noen ta hensyn til meg for at jeg skal ha det best mulig med den helsa jeg har. Da tenker jeg i hvertfall at jeg er til belastning for han/henne/dem.
Jeg er den raringen som sliter med angst og depresjoner. Jeg er hun som stadig vekk tenker at hun er til belastning og til hinder for dem omkring seg. Jeg er den kona som tenker at mannen min MÅ da bare bli lei av meg og alle tankene og grubleriene osv. Men jeg tror han 100% når han sier at det ikke er noen fare for at han skal bli lei av meg, men at han elsker meg akkurat slik som jeg er. Han er heller glad for at jeg forteller han hvordan jeg har det. Det er viktig å snakke godt med ektefellen. Da unngår man mange misforståelser og feiltolkninger. Så kan man lettere forstå og hjelpe hverandre.
Altså, jeg vet med fornuften min at tanken om at jeg er det sorte fåret ikke stemmer. Men det er ikke alltid at fornuften klarer å seire over tankene...
3 kommentarer:
Du er modig som deler med oss! Ville bare gi deg en klem jeg
Eg trur alle på ulike områder av og til føler seg som det svarte fåret. Iallefall om ein er ærlig med seg sjølv. Ein stor misforsåelse mange av oss tenker er: Det er bare meg som...Eg har oppdaga at bak fasadane er vi ganske like. Vi er på den måten mange i samme båt.
Beate: Tusen takk!
Solveig: Du har nok rett i det. Innimellom er det forferdelig lett å tenke "Det er bare jeg som..." Jeg vet jo at så ikke er tilfelle, men plutselig er tanken der med full kraft likevel. Kanskje kunne vi mennesker med fordel være mer åpne og ærlige med hverandre? Da ville vi nok ofte erfare at vi er mange som tenker og føler likt. Så ulike er vi mennesker tross alt ikke. Da ville nok livsvandringen bli lettere...
Legg inn en kommentar