Hva gjør man...

- når man har veldig lyst til å begynne på et bestemt strikkeprosjekt?
- når man oppdager at man har for lite garn til akkurat det?
- når butikken, som ligger 10-15 minutters gange unna stenger om ca. en halvtime?

Jo, man finner fram penger, hiver på seg jakke, sko og hansker og går! :)
Dermed kunne jeg begynne på luggene jeg hadde så lyst til å strikke. Og at Coop har 25% rabatt på alt garn denne uka er heller ikke så dumt :P

Hva skal man skrive?

Noen ganger er det neimen ikke godt å si hva man skal ha som tittel på et blogginnlegg... Da blir det noe så fantasifullt som dette :P

Det er ikke alt som er så lett å få tatt gode bilder av. Så denne gangen får du ta i bruk fantasien din og se det for deg. Jeg har strikket to par pulsvarmere til. De er i svart garn og med stjernemønster. Det ene paret med sånne perler



og det andre med sånne perler.


Innsiden av døra på langskapet i kjøkkenet vårt. Her er vi forberedt på det meste! Oversikt over flaggdager, "tømmeplan" fra renovasjonen, tabell over reell utetemperatur (i forhold til hva termometeret viser og vindstyrke) og så sist, men ikke minst - terminliste for Liverpool :P Da er i hvertfall min kjære alltid beredt ;)

Overraskende god service!

Som tidligere nevnt her i bloggen så kjøper jeg noen av perlene til pulsvarmere på http://perlamentet.no/. Plutselig oppdaget jeg at de ikke hadde sølvfargede perler i nettbutikken sin lenger. Sendte dem en mail og spurte om de hadde sluttet å selge sølvfargede perler. Fikk raskt svar og de skrev at deres lagre var tomme og det samme var leverandørens. Men de regnet med at de kom til å få mer etter hvert og da skulle de legges ut for salg i nettbutikken. Jeg var fornøyd med svaret og har kikket innom perlamentet innimellom for å se om de har fått mer. Så, i går kveld, fikk jeg en mail fra dem. De ville bare fortelle meg at de nå hadde fått inn sølvfargede perler igjen og ønsket meg en fin kveld. Da måtte jeg bare sende mail tilbake og takke for opplysningen og for overraskende god service! Neimen ikke alle bedrifter som hadde tatt seg bryet med å gjøre noe sånt! Så da syns jeg de fortjente en ekstra takk for det :)

Denne har jeg lyst til å lese

Fra www.tanum.no:

"Den vellykkede forretningsmannen Olaf Olsvik red høyt på 1980-årenes jappebølge. Han drev stort innenfor tekstilindustrien, men utviklet etter hvert et ekstremt misbruk av alkohol, piller og kokain. Den kostbare og ekstravagante livsstilen lot seg vanskelig kombinere med familieliv og mer eller mindre lovlydig forretningsdrift. Etterhvert forlot han da også begge deler til fordel for enhver lyssky virksomhet som kunne skaffe ham penger til rusmidler. I denne usedvanlig selvutleverende beretningen om en narkoman og kriminell forretningsmann avdekkes sider ved norsk virkelighet som vi aldri tidligere har fått innblikk i. Boken gir et rått og usminket bilde av hverdagen til en norsk næringslivsnarkoman, en mann med en uhyggelig livshistorie, men også en vilje til å legge absolutt alle kort på bordet. Rus og Rolex er ført i pennen av Bjørn Olav Jahr, en journalist og forfatter med god innsikt i den næringslivsverden han beskriver."

Strikking og bursdagskort

Det ble lite strikking i noen dager. Dårlig form og lite energi... Men nå går det bedre, og pinnene er i sving igjen. Her er to par pulsvarmere. Det første er i grå babyull med svarte perler.


Det andre er i offwhite babyull med perler i rødfarger og orange.


Så har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før. Jeg har strikket en såkalt "spiralsokk". Er litt usikker på om jeg skal strikke nr. to og om det blir flere par. Mulig det er bare en vanesak, men jeg syns denne typen sokker er litt rare å ha på. De er jo ikke strikket etter en fots form. Vi får se hva jeg gjør.


Til slutt et bursdagskort jeg lagde i går kveld. Dekoren er faktisk laget av brettede teposer. Det finnes til og med en egen Facebook-gruppe for denne teknikken (bare søk på Teposefoldning).


Kortet skal overrekkes sammen med en forsinket 40-årsdagsgave i kveld :)

Vitamin-innsprøytning

Denne dagen har vært en skikkelig vitamin-innsprøytning! Jeg er sliten, men sitter her likevel med et smil om munn. I dag har jeg virkelig utfordret angsten og gjort mye som jeg syns er skummelt. Men alt har gått bra, så nå er jeg egentlig veldig letta og veldig glad :) Startet dagen med et møte med fastlegen min og saksbehandleren min på NAV. Har gruet meg noe fryktelig og vært veldig nervøs i forhold til dette møtet, men det gikk bra og det er framgang i saken! I kveld har jeg vært på Frelsesarmeen. Der hadde jeg andakt og i tillegg sang jeg og ei av offiserene duett. Fikk masse gode tilbakemeldinger, og jeg kjenner at det er godt å på forskjellige vis være et redskap for Gud. Så selv om jeg har hatt en utfordrende dag, har det også vært en veldig god dag :)

I formiddag var jeg og min kjære på Magneten (et kjøpesenter i nabokommunen). I en butikk så jeg et skilt jeg bare måtte ta bilde av. Litt dårlig bilde tatt med mobilkamera gjennom et butikkvindu, men jeg syns det var et veldig godt råd! :D

Gåsehud og tårer

Ja, det ble resultatet da jeg leste i Dagbladets Magasinet i går kveld. Der var det nemlig en reportasje om Simon og familien hans. Det var knalltøft å lese om ulykkesdagen og den lange veien hjem. Det har vært vondt å se deres smerter, prøvelser, sorg og redsel. Desto større glede for hele familien når Simon nå er hjemme og klarer å gå mer etter hvert. Han har dessuten begynt på videregående nå! I november skal han tilbake til Catosenteret hvor han var i sommer. Der blir det nok en periode med intensiv trening. Han legger ikke skjul på at han innimellom er dugelig trøtt og lei, men har god hjelp av helsearbeidere av forskjellig slag som motiverer han til å stå på. Lykke til videre, Simon! Stolt av deg, jeg!

Tålmodighet er en dyd

I hvertfall er det et ordtak som sier så. Jeg er generelt en ganske tålmodig person. Men innimellom blir også jeg irritert og/eller sint, naturlig nok. Ei jeg kjenner er et skikkelig lærebokeksempel på en "drama queen". Det er ingen som har det så fælt som henne og det meste blir blåst opp til fullstendig ut av sine proporsjoner. Som oftest tenker jeg mitt når hun setter i gang, men sier ikke stort. Men på fredag ble jeg skikkelig sint. Da satte hun atter i gang med en klagesang jeg har irritert meg over og blitt dugelig provosert av lenge. Det har seg nemlig sånn at hun mistet moren sin for ikke så mange måneder siden. Og det finnes jo omtrent ingen som har måttet betale så mye for en begravelse, gravstein osv. som henne... I hvertfall vil hun gjerne tro det selv. Det er forsåvidt greit nok. Men saken er den at hun påstår at det er kirka som har fått mesteparten av disse pengene, at kirka suger penger ut av henne. Det er jo ikke tilfelle, og som kirkelig ansatt liker jeg naturlig nok ikke denne usannheten. Har vel egentlig bare ventet på en anledning til å si fra og håpet at jeg da ville ha mot til å fortelle henne noen sannhetens ord. Denne anledningen kom på fredag. Jeg sa at det ikke er sant sånn som hun sier det og at jeg ikke vil at hun skal sverte kirka. Da satte hun opp en hånlig mine og sa at jeg ikke måtte blande meg om jeg ikke tålte å diskutere saken. Da ble jeg enda mer sint... Men jeg holdt meg i skinnet og var ikke ufin på noen måte. Jeg bare sa ifra på en temmelig bestemt måte at det ikke er sant og at jeg ikke vil høre det en gang til heller. Det er ikke ofte jeg blir sint, men da rant det over. I hvertfall når hun plutselig innbilte seg at hun hadde helt klart for seg hvor mye kirka får i statsstøtte pr. medlem og at det ikke var snakk om at kirka brukte så mye penger. Jeg var så sint at jeg skalv, men jeg hadde fått sagt det jeg skulle, så jeg gikk derifra. Det falt ikke i god jord, for å si det sånn. Hun ble temmelig sint på meg. Men det er jo egentlig hennes problem om hun ikke tåler å høre sannheten. Jeg finner meg ikke i løgner og sverting av arbeidsplassen min.