Jeg er en raring :(

I hvertfall føles det sånn. Jeg har sosial angst. Det går forsåvidt greit, men noen situasjoner syns jeg er skikkelig vanskelige og fæle! Hjemme sammen med min kjære er jeg trygg. Der senker jeg skuldrene mine og er meg selv 100%. Med alle mine tanker, mine bekymringer og min angst. Men det er noe som gir meg skikkelig angst, og det er hvis jeg/vi skal få besøk. Jeg syns det er veldig vanskelig å slippe noen så nært innpå som i mitt hjem, min trygge plass. Da får de se rotet mitt bl.a. I tankene mine finner jeg alltid ut at alle andre har det renere, ryddigere, kort sagt finere enn meg. Å ha sosial angst betyr å tenke veldig mye på hva andre tenker og mener om en. Og gjett om jeg gjør det når det er gjester her, da! :S
Dette er antageligvis ikke så helt enkelt å forstå for den som ikke har angst. Men sånn har jeg det. Og jeg føler meg rar, rett og slett merkelig i så negativ forstand som du kan få ordet. Stadig redd for at venner og familie skal bli lei og tro at jeg har noe imot dem etter som jeg sjelden og aldri inviterer noen hit... Det er jo ikke fordi at jeg har noe imot dem... Hm... Raringens tanker en sen lørdagskveld...