17. mai

Det er Norge i rødt, hvitt og blått !

Gratulerer med dagen, Norge!

Ødeleggende...

Sladder og baksnakking var tydeligvis ikke noe ukjent tema da Bibelen ble skrevet heller:

Dette skal du minne om, og for Guds ansikt skal du pålegge dem å unngå ordkrig. Det tjener ikke til noe og virker ødeleggende på dem som hører på. Sett alt inn på å stå din prøve overfor Gud! Vær en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men som legger fram sannhetens ord på rett måte. Vend ryggen til det ugudelige og tomme snakket. For de som taler slik, går bare lenger og lenger i ugudelighet, og deres ord vil spre seg som koldbrann.
(2. Tim. 2, 14-17).

Jeg skal ikke si at jeg aldri har sladret eller baksnakket, for det har jeg gjort. Dessverre... Det er lett å falle for fristelsen, særlig om jeg er sammen med noen som sladrer/baksnakker. En blir liksom sugd inn i det... Men jeg prøver å la være! Og jeg prøver å stoppe andre som baksnakker! For det er som det står i Bibelen - det sprer seg som koldbrann. Og om det går koldbrann i en kroppsdel, da må det gjøres noe fort, for det sprer seg. Koldbrann skyldes mangel på blodtilførsel, altså mangel på det som er friskt og livgivende. Og koldbrann kan i verste fall føre til at kroppsdeler må amputeres eller at personen dør.

Her ser jeg klart paralleller til vennegjenger/menigheter osv. hvor sladder og baksnakking får råde. Man må øke "blodtilførselen" ved å ta tak i det og sammen forebygge på forskjellige vis. Ellers vil det være ødeleggende, ja rett og slett dødelig for fellesskapet... Jeg mener at om du ikke har noe positivt å si om et menneske, så kan du ti stille. Og har du noe uoppgjort med en annen, noe du ikke er enig i f.eks., så tar du det opp med rette vedkommende. Du skal ikke si noe om en person som du ikke tør å si direkte til han/henne.

Ja... Det var noen tanker jeg har jobbet med en stund...

Oi, hun blogger!

Har gått en stund siden forrige blogginnlegg her... Lederne på Frelsesarmeen i Levanger har ferie denne uka, så da er jeg litt sånn "småsjef". Det går egentlig veldig greit, for vi samarbeider veldig godt vi soldater, tilhørige osv. Men det er nå litt å holde styr på likevel, da.

På tirsdag var jeg på Levanger kirkekontor og skrev under hospiteringsavtale. Så kommende tirsdag begynner jeg som sekretær på Levanger kirkekontor. Gleder meg! :)

Mai er den store sesongen for konfirmasjoner. Neste helg skal jeg være klokker på tre konfirmasjonsgudstjenester i Stiklestad kirke. Da leder jeg prosesjonen både inn og ut bl.a. Prosesjonen stiller opp ute før gudstjenesten begynner. Og etter gudstjenesten stiller konfirmanter, prest og klokker opp for bildetaking ute. Flere maidager har jeg stått og blitt iskald på fingrene. Tenkte jeg skulle unngå det i år, så nå har jeg strikket meg pulsvarmere! Vi har svart bukse/skjørt, hvit overdel og svart jakke når vi er på jobb i kirka. Derfor valgte jeg svart garn og sølvfargede perler. (Bildet viser en pulsvarmer før sammensying).

Også har jeg laget noen flere såper. Blant annet to hjerteformede sådan. Også disse orange med appelsinlukt. Har kjøpt mer såpemasse bl.a., så det blir nok noen såpegaver utover året, og kanskje til jul ;)

Ferdige såper

Ta-da! Ferdige såper! De ser kanskje litt skakke ut på bildene, men de er ikke det, altså. Det var bare litt vanskelig å få til å ta noe skikkelig bilde av dem.

To av såpene er laget med stempel i bunnen av formen, slik at det blir mønster på toppen av såpa - en med stjerne og en med hjerte.

Dette frister til mer produksjon :)

Lugger og såper

Det skjer da stadig ting på hobbyfronten. Strikker, som tidligere nevnt her i bloggen, kjøkkendhåndduker som skal bli julegaver. Holder på med nummer fire nå. Ellers så har min gode venninne Margaret fått lugger av meg. Disse er strikket i blåmelert Smartgarn. De satt som støpt på foten hennes og falt absolutt i smak :) Det gleder en strikkedames hjerte!



Denne uka har jeg også prøvd meg på noe jeg ikke har gjort før. Jeg har laget såper! På bildet ser du to av såpene mens de ennå var i former. I bunnen av den ene formen ligger et stempel som gjør at det blir mønster på såpa. Ikke så lett å se det her i og med at formene er rosa, men selve såpene er orange. Jeg tilsatte appelsinlukt, så da luktet det friskt på kjøkkenet mens jeg holdt på, ja! ;) Skal se om ikke jeg får til noen ferdig-bilder av såper etter hvert.



Gøy å prøve noe nytt! I hvertfall når man får det til ;)

En liten seier er også en seier!

Jeg har lett for å bli veldig opptatt av noe jeg gjerne vil klare etter hvert. Det som er mitt langsiktige mål, kan man si. Så opptatt av det blir jeg, at jeg glemmer å glede meg over de små seirene underveis. For på veien til det langsiktige målet, samme om jeg når dit eller ikke, så er det jo opptil flere delmål som jeg når. Små seire som også er viktige å glede seg over. Tror kanskje ikke jeg er alene i verden om å ha det sånn.

Har tenkt en del på dette, særlig i dag. Jeg og Randi, den ene offiseren på Frelsesarmeen, skulle synge duett på møtet i kveld. Og hvis jeg ville og klarte det, så skulle jeg synge solo på det ene verset. Men jeg kjente at jeg trenger å synge duett noen ganger før jeg evt. blir så trygg at jeg tør å synge solo. Jeg vet at jeg egentlig klarer det. Men angsten blir for sterk... Men med tid og stunder kanskje jeg får mot til å igjen synge solo? Tiden vil vise. I alle fall - jeg kjente på en slags nederlagsfølelse. Jeg hadde jo så veldig lyst til å klare mer, gå rett til hovedmålet! Så måtte jeg minne meg selv om at jeg klarte jo å synge duett sammen med Randi. Og i og med at vi sang tostemt, så hørtes jo min stemme godt likevel! Og vi fikk masse gode tilbakemeldinger! En egentlig stor seier som jeg nesten glemte å glede meg over! Så får som sagt tiden vise om jeg blir noen solist igjen. I kveld gleder jeg meg stort over det jeg fikk til og at det ble bra! :)

Liker IKKE!

Jeg liker IKKE dårlig nytt og usikkerhet! Hvem gjør vel det, forresten...? Nå har de funnet ut at Simon har en skade i ryggen... Noe som igjen gjør at det er usikkert om han kommer til å gå igjen.
Altså, jeg driter i om gutten ikke blir 100% som før, men jeg VIL at han skal klare å gå!! Usj, blir lei meg og sur, kjenner jeg. Men det hjelper så lite. Alt vi kan gjøre er å vente, håpe og be!