Reisestrikking

Det ble ikke så mye strikking på turen til og fra Lillestrøm. Men et par pulsvarmere ble det, da. Denne gang i brunt garn og med kobber-fargede perler. De ble riktig så fine, om jeg skal si det selv ;)

Det er ikke alltid...

... at ting blir helt som man hadde tenkt her i verden. Og da gjelder det å gjøre det beste ut av situasjonen ;)

Kongress 2010

Så var fredag 25. juni, dagen for avreise til kongressen, kommet. Sitat frelsesarmeen.no: "Frelsesarmeens årskongress er en storsamling for medlemmer, ansatte, frivillige, støttespillere - og alle andre. Frelsesarmeens årlige kongress samler folk fra hele Norge." Målet for turen var Lillestrøm og Oslo Kristne Senter.
For å komme fram til rett tid måtte vi opp fff (før fuglene feis)... 05.52 dro vi fra Verdal. Her er min kjære på toget tiiiidlig om morgenen ;)


Vel framme på hotellrommet ble vi møtt av dette TV-bildet:
"Dear Line Kristine Kvam. It is a pleasure to welcome you to Quality Hotel Olavsgaard."


Og her er hovedinngangen til hotellet.

En kongress består av flere ulike møter, konserter og sosialt samvær. Et av Frelsesarmeens kor, Mannssambandet, deltok på flere av møtene. Kjempedyktige karer!

Så ble det lørdag og det var tid for et av høydepunktene under kongressen : Kongressmarsjen. Den går fra Youngstorget og til Universitetsplassen. I år var det strålende sol fra skyfri himmel, godt og varmt. En perfekt ramme rundt vaiende faner og flagg, hornmusikk og ca. 800 store og små fra armeen! Her er en del av Templet hornorkester fra Oslo.

Sist i følget kom Frelsesarmeens egen MC-klubb, Salvation riders. De stilte med 15 motorsykler, så de hørtes ;) Syns det er flott at de finnes, jeg. De trengs i MC-miljøet!

Når man først er i Oslo, så må man jo ta noen typiske "turistbilder". Her er min kjære foran Slottet.

Og her er Line Kristine og løven.

Vi var jo ved Stortinget, må vite ;)

Utenfor hotellet stod det en ladestasjon. Denne er riktignok beregnet på el-biler. Men i overført betydning så er å være på kongress også en ladestasjon. Godt å få påfyll åndelig sett. Godt å være sammen med mange som også er med i Frelsesarmeen og/eller er glad i armeen. Vi er en stor familie!

På pinnene

Har strikket enda et såkalt Lacy Baktus. Denne gang i fargen petrol. Har kjøpt garn til et til også. Det skal bli 40års-gave utpå høsten :) Har fått sansen for dette sjalet. Det er jo så enkelt, men likevel effektfullt mønster.

Noen pulsvarmere blir det også. Kjøpte noen perler som er olivengrønne. Spekulerte en stund på hvilken farge som kunne passe ilag med dem. Valget falt på mørk lilla. Ble da ganske fint, om jeg skal si det selv ;)



Denne er også strikket i en mørk lillafarge. Perlene er lys lilla. Dette skal bli et par som er en bestilling.

Snart skal vi på reise. Og med mange timer på tog foran meg må jeg ha strikkingen klar ;) Blir vel fort produsert noen pulsvarmere på turen ;)

Min kjære soldat

På fredag ble min kjære innviet til frelsessoldat. Det ble en høytidelig og veldig flott seremoni.


Det var to som ble innviet til soldater denne kvelden. Sammen med dem står to som har blitt såkalt tilhørige.
Mer om soldatskap kan du lese her:
http://www.frelsesarmeen.no/pages/side.aspx?nr=202
Mer om å være tilhørig kan du lese her:
http://www.frelsesarmeen.no/pages/side.aspx?nr=203


En helt fersk soldat med fruen på fanget :)

Velmente råd...

Jeg forstår det egentlig. Når noen betror seg til deg om noe som er vondt og vanskelig, så vil du gjerne gjøre noe for å hjelpe vedkommende ut av den situasjonen. Altså, du gir ett eller flere velmente råd. Og ofte er det godt å få råd, for all del. Men noen ganger er det veldig godt å bare få sette ord på det man føler. Ingen råd fra den man sier det til, kanskje ikke et ord i det hele tatt. Sånn har i hvertfall jeg kjent det flere ganger.

Jeg skal være helt konkret... Jeg har slitt psykisk i flere år. Spiseforstyrrelser, angst, depresjon. Spiseforstyrrelsen var vel et forsøk på å ha kontroll på i hvertfall et punkt i livet. Sannheten var jo at det slettes ikke var jeg som hadde kontroll... Vel, nå er det jeg som har makten over spiseforstyrrelsen. Den kan kjennes innimellom hvis livet blir tøft, men jeg vet hvordan jeg skal håndtere det sånn at jeg ikke blir så syk igjen. Men årsakene til at jeg ble syk har satt sine spor. Spor som kanskje alltid vil prege meg på ulike vis. De er jo der fortsatt, selv om jeg nå ikke prøver å holde styr på dem ved å spise minimalt f.eks. Dette må jeg leve med, det er en forsoningsprosess. Jeg har ikke gitt opp å kjempe, jeg jobber med det som er vondt og vanskelig. Men jeg må leve med at livet mitt ikke ble helt som jeg hadde tenkt. Kjære vene, jeg har det veldig godt sammen med mannen min! Men livet byr likevel i høyeste grad på utfordringer som jeg kunne klart meg helt utmerket uten, for eksempel angsten.

Disse utfordringene gjør at jeg ikke klarer like mye som mange andre på min alder. Jeg vet det ikke er så lurt alltid å sammenligne seg selv med andre, men det er nå sånn. Jeg ser mange 30-åringer som klarer full jobb, ett eller flere barn osv. osv. Det greier ikke jeg. Og det må jeg som sagt forsone meg med. I perioder går det veldig greit, men i andre perioder gjør det meg veldig lei meg og til dels motløs. Så hender det at jeg da prøver å si noe om dette til noen. Og flere ganger har jeg da blitt møtt med "Ja, men du klarer da mye, du!" Jo, jeg klarer mye, på forskjellige vis. Men jeg har også en del dager da jeg sliter veldig og har vondt både psykisk og fysisk. Det er ikke mange som får se meg de dagene da jeg knapt kommer meg opp av senga... Når jeg har mer enn nok med å på et eller annet vis komme meg gjennom dagen... Når tårene triller, tankene løper fullstendig løpsk og jeg har så vondt i kroppen at jeg ikke vet min arme råd... Jeg skjønner at det egentlig er et velment råd, men det er sjelden at det føles sånn. Oftest kunne han/hun som sier det likså godt gitt meg et knyttneveslag midt i ansiktet. Vedkommende kunne likså godt ha sagt "Ta deg sammen, dette er mest bare noe du innbiller deg!"

Jeg vet ikke om noe av dette er forståelig for deg, men...

Kjære deg som jeg betror meg til: Hør på meg, prøv å forstå. Kom gjerne med råd, men ikke alltid. Kanskje jeg rett og slett kan si til deg at "I dag har jeg ikke lyst til å få noen råd"? Jeg skal ikke nekte deg å oppmuntre meg, men respekter meg og mine følelser. Jeg skal forsone meg med et liv som ikke ble som jeg hadde tenkt. Grunnen til at jeg betror meg til akkurat deg er fordi jeg håper du kan gå noen skritt sammen med meg på veien til forsoning.

Dette ble kanskje krast, men jeg måtte bare få det ut! Sånn! Da var det sagt.

Hurra for Simon!

Jeg har hele tida sagt at jeg skal flagge når Simon går. Ikke hvis, men NÅR. Nå er de første skritt tilbakelagt med hjelp av gåstol. Så i dag flagger vi for Simon!!