Jeg, og sikkert flere med meg, opplever at advents- og juletida er en følelsesforsterker. Det som er godt føles enda bedre. Det som er vondt blir enda tyngre. Jeg kjenner mest på det siste, egentlig... Det blir på en måte et gap mellom hvordan jeg har det med mine tanker og følelser og hvordan det skulle vært, hvordan jeg skulle hatt det... Jeg kan ikke si at jeg bare gleder meg til jul.
På en måte er det litt flaut å si dette. Jeg tenker at det er mange som har det mye verre enn meg, og som har all grunn til å grue seg til jul. Da prøver jeg å heller tenke som en god venn og kollega sa til meg i dag. "Det er helt sikkert mange som har det verre enn deg. Men blir det noe bedre å være deg for det, da?" Det er slettes ingen overhengende fare for at jeg skal bli en sutrekjerring som graver meg ned i selvmedlidenhet. Jo, noen dager syns jeg at jeg har det helt rævva og syns veldig synd på meg selv. Men det er sjelden. I de fleste tilfeller holder jeg litt for mye for meg selv for å ikke "plage" vennene mine. Jeg kan nok med fordel bli flinkere til å ta meg selv og mine tanker/følelser på alvor. Gi meg selv lov til å ha det vondt. Blir lettere å håndtere ting og komme seg ovenpå igjen også om man tar det man opplever på alvor og tar tak i det.
Hm... Ja... Noen tanker fra meg...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar