Et kjært vennepar mistet for noen dager siden en bror/svoger. Ikke var han gammel og ikke var det ventet heller. Så er det sånn med døden - den er uforutsigbar. Det er ikke alle som dør gamle og mette av dage.
Uansett så er det tungt når noen man er glad i er lei seg og i sorg. Vondt å se og oppleve at de har det vondt, og så er det så lite jeg kan gjøre. Jeg kan ikke gjøre om på ting sånn at alt blir bra igjen. Sorgen må få ta sin tid og gjennomleves på den måten hver enkelt kjenner blir rett for han eller henne. Og så kan ikke jeg gjøre annet enn å gi en klem, tenke på dem, be en bønn for dem, rett og slett være der. Og selv om det ikke er lite, så føles det lite.
Det er alltid vanskelig med den første samtalen eller det første møtet etter noen har mistet noen. Jeg vet ikke helt hvorfor, men døden er på en måte skremmende. Kanskje er det også hjelpeløshet vi kjenner på i møte med sørgende. Tanken på at vi ikke kan gjøre noe konkret og så er sorgen over, liksom. Ikke godt å si. Det vil vel antageligvis variere også alt etter alder på avdøde og mange andre omstendigheter omkring dødsfallet.
I går kveld ringte jeg til dette venneparet. Hadde uansett kommet til å treffe dem på et arrangement på fredag, men hadde ikke så veldig lyst til å ha masse folk rundt oss første gangen jeg snakket med dem, liksom. Godt å ha det unnagjort, på en måte. Vondt at mine kjære venner har det vondt. Men det er en del av vennskap, å være medmenneske. Da gleder man seg sammen i gledens stunder og man hjelper og støtter hverandre når det trengs.
2 kommentarer:
De er heldige som har en venn som deg..!
Tusen takk, Maria!
Legg inn en kommentar