En veldig glede over å endelig bli trodd og tatt på alvor. Å få innvilget delvis uføretrygd. Kunne jobbe så mye som jeg klarer og bruke resten av tiden til hvile og ting som gir meg påfyll på ulike vis.
En stor sorg over at helsa setter begrensninger for meg. Livet ble ikke som jeg hadde tenkt. Det var ikke dette jeg drømte om som lita, for å si det sånn.
Det handler om velmente råd og formeninger fra folk rundt meg. Det handler om å innimellom høre på dem, men på en måte heve meg over det. Tenke at det er godt ment, men det er ikke dermed sagt at de forstår og at deres råd og formeninger er noe jeg skal ta til meg.
Det handler om at noen ganger klarer jeg ikke det. Da får alle råd og synspunkt meg til å føle meg mislykket. Da gjør de meg bare lei meg, det gjør vondt.
Jeg har en fantastisk mann! Heller ikke han kan forstå alt. Men han prøver virkelig så godt han kan. Og uansett så er han en helt utrolig støtte! Jeg har gode venner. Noen av dem er nære, gode venner. Mennesker som jeg kan si det som det er til. Mennesker som gjerne vil lytte, trøste, gå sammen med meg gjennom både solskinnsdager og regnskurer.
Men ingen kan hjelpe meg om jeg ikke lar dem få muligheten. Jeg må tørre å gjøre meg sårbar. Jeg må la dem få komme nær, ta del i det som er tungt og vanskelig. De må få se bak maska, se min svakhet. Jeg har lyst, men det krever mot. Det er ikke lett...
2 kommentarer:
Jeg forstår så godt de blandende følelsene. Over at livet ikke ble helt som det var planlagt i hodet. Å få en helse som setter begrensninger. Jeg er 2,5 år unna en vurdering til evt ufør - så jeg får bare bruke dagene, ukene og se hvordan det går. Lykke til - håper høsten din medfører lave skuldre.
Skjønner gode de blandede følelsene! Men jeg syns du er supertøff!
Legg inn en kommentar