Vitamin-innsprøytning

Denne dagen har vært en skikkelig vitamin-innsprøytning! Jeg er sliten, men sitter her likevel med et smil om munn. I dag har jeg virkelig utfordret angsten og gjort mye som jeg syns er skummelt. Men alt har gått bra, så nå er jeg egentlig veldig letta og veldig glad :) Startet dagen med et møte med fastlegen min og saksbehandleren min på NAV. Har gruet meg noe fryktelig og vært veldig nervøs i forhold til dette møtet, men det gikk bra og det er framgang i saken! I kveld har jeg vært på Frelsesarmeen. Der hadde jeg andakt og i tillegg sang jeg og ei av offiserene duett. Fikk masse gode tilbakemeldinger, og jeg kjenner at det er godt å på forskjellige vis være et redskap for Gud. Så selv om jeg har hatt en utfordrende dag, har det også vært en veldig god dag :)

I formiddag var jeg og min kjære på Magneten (et kjøpesenter i nabokommunen). I en butikk så jeg et skilt jeg bare måtte ta bilde av. Litt dårlig bilde tatt med mobilkamera gjennom et butikkvindu, men jeg syns det var et veldig godt råd! :D

Gåsehud og tårer

Ja, det ble resultatet da jeg leste i Dagbladets Magasinet i går kveld. Der var det nemlig en reportasje om Simon og familien hans. Det var knalltøft å lese om ulykkesdagen og den lange veien hjem. Det har vært vondt å se deres smerter, prøvelser, sorg og redsel. Desto større glede for hele familien når Simon nå er hjemme og klarer å gå mer etter hvert. Han har dessuten begynt på videregående nå! I november skal han tilbake til Catosenteret hvor han var i sommer. Der blir det nok en periode med intensiv trening. Han legger ikke skjul på at han innimellom er dugelig trøtt og lei, men har god hjelp av helsearbeidere av forskjellig slag som motiverer han til å stå på. Lykke til videre, Simon! Stolt av deg, jeg!

Tålmodighet er en dyd

I hvertfall er det et ordtak som sier så. Jeg er generelt en ganske tålmodig person. Men innimellom blir også jeg irritert og/eller sint, naturlig nok. Ei jeg kjenner er et skikkelig lærebokeksempel på en "drama queen". Det er ingen som har det så fælt som henne og det meste blir blåst opp til fullstendig ut av sine proporsjoner. Som oftest tenker jeg mitt når hun setter i gang, men sier ikke stort. Men på fredag ble jeg skikkelig sint. Da satte hun atter i gang med en klagesang jeg har irritert meg over og blitt dugelig provosert av lenge. Det har seg nemlig sånn at hun mistet moren sin for ikke så mange måneder siden. Og det finnes jo omtrent ingen som har måttet betale så mye for en begravelse, gravstein osv. som henne... I hvertfall vil hun gjerne tro det selv. Det er forsåvidt greit nok. Men saken er den at hun påstår at det er kirka som har fått mesteparten av disse pengene, at kirka suger penger ut av henne. Det er jo ikke tilfelle, og som kirkelig ansatt liker jeg naturlig nok ikke denne usannheten. Har vel egentlig bare ventet på en anledning til å si fra og håpet at jeg da ville ha mot til å fortelle henne noen sannhetens ord. Denne anledningen kom på fredag. Jeg sa at det ikke er sant sånn som hun sier det og at jeg ikke vil at hun skal sverte kirka. Da satte hun opp en hånlig mine og sa at jeg ikke måtte blande meg om jeg ikke tålte å diskutere saken. Da ble jeg enda mer sint... Men jeg holdt meg i skinnet og var ikke ufin på noen måte. Jeg bare sa ifra på en temmelig bestemt måte at det ikke er sant og at jeg ikke vil høre det en gang til heller. Det er ikke ofte jeg blir sint, men da rant det over. I hvertfall når hun plutselig innbilte seg at hun hadde helt klart for seg hvor mye kirka får i statsstøtte pr. medlem og at det ikke var snakk om at kirka brukte så mye penger. Jeg var så sint at jeg skalv, men jeg hadde fått sagt det jeg skulle, så jeg gikk derifra. Det falt ikke i god jord, for å si det sånn. Hun ble temmelig sint på meg. Men det er jo egentlig hennes problem om hun ikke tåler å høre sannheten. Jeg finner meg ikke i løgner og sverting av arbeidsplassen min.

Vondt og fælt!

Det er ikke alltid like lett å slappe av... Det resulterer ofte i anspente og vonde muskler. Noe som igjen lett forplanter seg til hodet - jeg får spenningshodepine (http://nhi.no/foreldre-og-barn/ungdom/sykdommer/spenningshodepine-2461.html). Med hjelp av legen har jeg funnet fram til en type smertestillende som fungerer godt. Hvis jeg i tillegg klarer å senke skuldrene og slappe av, vel og merke. De dagene jeg har vondt, prøver jeg så lenge jeg kan uten å ta smertestillende. Best om man klarer seg uten, egentlig. Og de fleste dagene går det helt greit. Andre dager må jeg ta en smertestillende eller to. Atter andre dager virker ikke det heller. Da er det bare forferdelig vondt, jeg blir lys- og lydsky, trøtt og kvalm. Kjempekjekt :( Fredag var en sånn dag. Ingenting hjalp. Men jeg dro på Frelsesarmeen likevel, for jeg hadde lovet ut å lese noe. Det kunne selvsagt noen andre ha gjort hvis bare jeg hadde tatt hensyn til meg selv og gitt beskjed tidligere på dagen. Men ikke denne jenta det, nei! For å si det sånn, jeg angret på at jeg dro :( Men jeg kom meg gjennom kvelden. Fikk i meg noe mat da jeg kom hjem og sovnet på sofaen. Da jeg stod opp i 10tida i går fant jeg ut at jeg hadde sovet til sammen vel 20 av de 32 siste timene. Kjempeform, ja...

I går og i dag har jeg heldigvis vært mye bedre. Men jeg må nok fortsette å passe på. Ellers kommer en sånn fæl dag igjen.

Over til noe koseligere! Her er en liten samling av årets "pulsvarmer-kolleksjon" så langt ;)

Kjempestart på dagen...

Virkelig en kjempestart på dagen! Jeg var på vei til toget og hadde (som vanlig, dessverre) bare akkurat med tid. Etter et stykke kom jeg på at pengepungen lå igjen hjemme i håndveska jeg brukte i går kveld. Sjarmen med damer og flere vesker osv. osv.


I alle fall - jeg hadde ikke noe annet valg enn å gå hjem igjen. Rakk ikke det toget, for å si det sånn. Så da var det å si fra på jobb, vente en stund og ta neste tog. Veeeeldig morsomt :(

Ut på tur

Fredag var vi en tur til Orkdal. Der bor Ole Gunnars farmor. Bruker å besøke henne minst en gang i året. Nå begynner hun også å bli temmelig gammel (97 år). Desto viktigere å besøke henne mens vi kan...

På vei dit var vi innom Panduro i Trondheim :) Fikk tak i det meste jeg hadde lyst på. Deriblant mer perler til pulsvarmere, oppbevaringsboks til perlene mine, såpeform, såpefarge og såpelukt. Godt fornøyd med handelen!

På pinnene nå er det blant annet julegaver. Også disse da



Lørdag var jeg faktisk på lokalradioen (http://www.budstikkaradio.no/) sin nattradio. Leste noen av diktene mine og fortalte litt om diktboka jeg ga ut for snart ett år siden. Flott å få fortelle om Jesus på denne måten også. Og litt reklame for boka er jo heller ikke å forakte ;) Har du lyst til å kjøpe boka, så bare gi meg et lite vink! Den koster 150 kroner.

Det sorte fåret

I perioder tenker jeg at jeg er det eneste sorte i en flokk med hvite får.



Ikke bare familiens, men svigerfamiliens, venneflokkens, menighetens og arbeidsplassens sorte får. Jeg tenker at jeg plager alle med at jeg er som jeg er. Særlig plager jeg dem som jeg slipper innenfor og betror meg til i større eller mindre grad. Av og til må noen ta hensyn til meg for at jeg skal ha det best mulig med den helsa jeg har. Da tenker jeg i hvertfall at jeg er til belastning for han/henne/dem.

Jeg er den raringen som sliter med angst og depresjoner. Jeg er hun som stadig vekk tenker at hun er til belastning og til hinder for dem omkring seg. Jeg er den kona som tenker at mannen min MÅ da bare bli lei av meg og alle tankene og grubleriene osv. Men jeg tror han 100% når han sier at det ikke er noen fare for at han skal bli lei av meg, men at han elsker meg akkurat slik som jeg er. Han er heller glad for at jeg forteller han hvordan jeg har det. Det er viktig å snakke godt med ektefellen. Da unngår man mange misforståelser og feiltolkninger. Så kan man lettere forstå og hjelpe hverandre.

Altså, jeg vet med fornuften min at tanken om at jeg er det sorte fåret ikke stemmer. Men det er ikke alltid at fornuften klarer å seire over tankene...