Jeg forstår det egentlig. Når noen betror seg til deg om noe som er vondt og vanskelig, så vil du gjerne gjøre noe for å hjelpe vedkommende ut av den situasjonen. Altså, du gir ett eller flere velmente råd. Og ofte er det godt å få råd, for all del. Men noen ganger er det veldig godt å bare få sette ord på det man føler. Ingen råd fra den man sier det til, kanskje ikke et ord i det hele tatt. Sånn har i hvertfall jeg kjent det flere ganger.
Jeg skal være helt konkret... Jeg har slitt psykisk i flere år. Spiseforstyrrelser, angst, depresjon. Spiseforstyrrelsen var vel et forsøk på å ha kontroll på i hvertfall et punkt i livet. Sannheten var jo at det slettes ikke var jeg som hadde kontroll... Vel, nå er det jeg som har makten over spiseforstyrrelsen. Den kan kjennes innimellom hvis livet blir tøft, men jeg vet hvordan jeg skal håndtere det sånn at jeg ikke blir så syk igjen. Men årsakene til at jeg ble syk har satt sine spor. Spor som kanskje alltid vil prege meg på ulike vis. De er jo der fortsatt, selv om jeg nå ikke prøver å holde styr på dem ved å spise minimalt f.eks. Dette må jeg leve med, det er en forsoningsprosess. Jeg har ikke gitt opp å kjempe, jeg jobber med det som er vondt og vanskelig. Men jeg må leve med at livet mitt ikke ble helt som jeg hadde tenkt. Kjære vene, jeg har det veldig godt sammen med mannen min! Men livet byr likevel i høyeste grad på utfordringer som jeg kunne klart meg helt utmerket uten, for eksempel angsten.
Disse utfordringene gjør at jeg ikke klarer like mye som mange andre på min alder. Jeg vet det ikke er så lurt alltid å sammenligne seg selv med andre, men det er nå sånn. Jeg ser mange 30-åringer som klarer full jobb, ett eller flere barn osv. osv. Det greier ikke jeg. Og det må jeg som sagt forsone meg med. I perioder går det veldig greit, men i andre perioder gjør det meg veldig lei meg og til dels motløs. Så hender det at jeg da prøver å si noe om dette til noen. Og flere ganger har jeg da blitt møtt med "Ja, men du klarer da mye, du!" Jo, jeg klarer mye, på forskjellige vis. Men jeg har også en del dager da jeg sliter veldig og har vondt både psykisk og fysisk. Det er ikke mange som får se meg de dagene da jeg knapt kommer meg opp av senga... Når jeg har mer enn nok med å på et eller annet vis komme meg gjennom dagen... Når tårene triller, tankene løper fullstendig løpsk og jeg har så vondt i kroppen at jeg ikke vet min arme råd... Jeg skjønner at det egentlig er et velment råd, men det er sjelden at det føles sånn. Oftest kunne han/hun som sier det likså godt gitt meg et knyttneveslag midt i ansiktet. Vedkommende kunne likså godt ha sagt "Ta deg sammen, dette er mest bare noe du innbiller deg!"
Jeg vet ikke om noe av dette er forståelig for deg, men...
Kjære deg som jeg betror meg til: Hør på meg, prøv å forstå. Kom gjerne med råd, men ikke alltid. Kanskje jeg rett og slett kan si til deg at "I dag har jeg ikke lyst til å få noen råd"? Jeg skal ikke nekte deg å oppmuntre meg, men respekter meg og mine følelser. Jeg skal forsone meg med et liv som ikke ble som jeg hadde tenkt. Grunnen til at jeg betror meg til akkurat deg er fordi jeg håper du kan gå noen skritt sammen med meg på veien til forsoning.
Dette ble kanskje krast, men jeg måtte bare få det ut! Sånn! Da var det sagt.
