Sommer, strikkerier og sorg

Overskriften på dette innlegget forklarer noe om hvorfor det har vært så stille her en stund.

20. juni døde min bestevenninne gjennom 22 år av kreft, bare 42 år gammel. Helt siden starten av 2018 har vi rundt henne visst at vi kom til å miste henne i løpet av få år. Men forberedt nytter det ikke å være likevel... Midt oppi alt er jeg veldig glad for at jeg har blant annet strikkingen å pusle med.

 

Så selv om det har vært stille her på bloggen en stund, så har ikke akkurat strikkepinnene bare vært i ro.

17. mai, tror jeg det var, så la jeg opp til en kopptue. Mønsteret heter Høstløv og finnes i boka Kluter, strikking hele året av Bitta Mikkelborg.

Jeg fikk litt dilla på dette mønsteret, kan man si. Så så langt har jeg strikket 16 stykker. Ja, det er bare 15 på bildet her, men jeg ble ferdig med en til i går kveld etter at bildet var tatt. De fleste er strikket i Mandarin naturell fra Sandnes garn, mens de andre er strikket i Mor Aase bomullsgarn fra Rema. Finfine julegaver f.eks.!

Det andre mønsteret jeg lenge har hatt lyst til å prøve er Lille Dahlia fra boka Kjærlighet på pinner av Lene Holme Samsøe. Jeg har ingen småjenter i familien, men det kan jo hende det drypper på noen andre ;) Mer kan jeg ikke si, i tilfelle jentas foreldre leser dette.

Genseren er strikket ovenfra og ned. Tenkte å starte på denne litt tidligere, men hjernen ville liksom ikke samarbeide i tida rundt dødsfallet og bisettelsen. Neimen ikke lett verken å huske eller fokusere en stund... Men det gikk seg til etter hvert, og genser ble det!

Oppskrift: Lille Dahlia genser fra boka Kjærlighet på pinner

Garnmengde: Ca. 2 1/2 nøste, altså ca. 125 g Filcolana Arwetta farge 187 Desert Rose

Størrelse: 2 år

Pinner: Nr. 2,5 og 3

Dette ble visst perioden for å prøve oppskrifter jeg har tenkt på å prøve en stund.

Det resulterte i en Ankers Sommerbluse fra PetiteKnit til fruen selv. Den skal egentlig strikkes i garnet Line, men jeg er ikke så begeistret for det garnet (selv om det har skikkelig fint navn). Derfor valgte jeg å strikke den i Mandarin naturell i stedet. Bittelitt forskjell i løpemeter når det gjelder de to garnsortene, men jeg traff akkurat blink på strikkefastheten!

Oppskrift: Ankers sommerbluse fra PetiteKnit

Garnmengde: 300 g Mandarin naturell fra Sandnes Garn

Størrelse: Medium

Pinner: Nr. 3,5 og 4

Hva skal man finne på, da? Lage kaffesåpe, kanskje?

Hva skal man finne på, når man skal være mest mulig hjemme?

Jeg har ennå til gode å kjede meg selv om jeg tilbringer så mye tid hjemme.

Det er antageligvis er tre hovedgrunner til det:

1) Jeg er blant de heldige som fortsatt har en jobb å gå til. Jobben utføres riktig nok også hjemmefra, men likevel. Det er fortsatt like mange timer som går med der.

2) Mine hobbyer handler mye om å lage ting, og da først og fremst strikking. Strikke kan man jo for så vidt gjøre mange steder, men veldig gjerne hjemme. Verre for dem som har f.eks. fotball som fritidsaktivitet, tenker jeg.

3) Mine psykiske utfordringer medfører behov for en del hvile. Det trenger ikke nødvendigvis bety å ligge på sofaen og gjøre ingenting. Det kan for eksempel bety å pusle med noe annet hjemme. Gjøre noe i det tempoet jeg kjenner er greit den dagen. Et eller annet som gjør at jeg får tankene over på noe annet en stund.

Å være mye hjemme er med andre ord ikke en kjempestor overgang for min del. Når situasjonen er normal, så har jeg jo så klart alternativer. Da går det an å gå på besøk, se en film på kino osv. Så litt mer tid hjemme enn vanlig blir det jo, også for min del. Men jeg har, som sagt, ennå til gode å kjede meg. Ikke at det hadde vært verdens undergang om jeg kjedet meg heller, langt derifra. Men det er jo greit å slippe det også :)

Bildet er fra kvelden for to dager siden. Da lagde jeg kaffesåpe. Det blir jo ikke de vakreste såpestykkene verken når det gjelder farge eller utseende ellers, men det er en veldig kjekk ting å ha på kjøkkenet. For kaffen i såpen fjerner matlukt fra hendene. Snedig!

Hvile

Hvile. Alle behøver vi hvile, selv om mengden hvile vi har behov for varierer. Noen mennesker er levende "Duracell-kaniner" og kan tilsynelatende kjøre på og klare seg med minimalt med hvile. Andre er ikke helt der, og atter andre igjen trenger mye hvile, av ulike årsaker.

Jeg er blant dem som trenger en del hvile. For det jobbes en del i tankene, kan man si. Og da blir man sliten psykisk, men også fysisk. Det henger sammen. Og er det for mye som skjer i tankene, så nytter det ikke helt å finne roen kroppslig heller.

Men hva vil det si å hvile, da? Det varierer nok også, både fra person til person, men også fra situasjon til situasjon. Jeg leste en gang at hvile ikke nødvendigvis betyr å ikke gjøre noen ting. Det kan det også bety, for all del. Men mest av alt er hvile å gjøre noe som gir påfyll. Så må man selv finne ut hva det vil si. Det kan være å sove, men det kan også være så mye annet. For meg kan det for eksempel være å legge beina høyt og finne fram strikketøyet, eller pusle med noe annet kreativt. Det kan være å skrive, som nå. Sånn for å få rydda litt i skuffer og skap oppe i topplokket.

Alle behøver vi hvile, og det er mange grunner til det. Jeg er, som sagt, blant dem som trenger en del hvile. Ofte syns jeg det er småflaut og tenker nokså smått om dette. Jeg er så veldig god på å sammenligne meg, og da først og fremst med folk som klarer mer enn meg. Dermed føles mine hvilepauser så lite produktive. Jeg vet at det er mye i andres liv og hverdag jeg ikke ser, og alt det der. Men likevel...

Men så tror jeg på Gud, da. Jeg tror at han har gitt oss mange gode råd og leveregler. For eksempel de 10 bud. Han sa ikke, nærmest i en bisetning, at "Du, det er lurt om du husker på å hvile litt innimellom". Nei, budet lyder "Du skal holde hviledagen hellig". Hellig, altså! Det sier mye om hvor viktig hvilen er! Dette ble til ettertanke og til trøst for meg. Ser ikke bort fra at det er flere enn meg som kan trenge å bli minnet om det. Hvil deg så mye som du trenger, du. Med frimodighet.

Kongress, ferietur og feriehvile

På onsdag dro jeg og min kjære på Frelsesarmeens årskongress utenfor Lillestrøm.

Jeg tok ikke så mange bilder i år, men her ser du baksiden av fanen til Nordre divisjon, vårt område av Norge, før kongressmarsjen på lørdag. Marsjen går fra Universitetsplassen (Oslo) til Oslo S.

Bilde tatt fra trappa utenfor Oslo S. Med flere hundre soldater, offiserer, barn, ungdom m.m. fyller vi opp bra når vi kommer ned til Jernbanetorget.

(Teltet og pariserhjulet var det ikke vi som stod for 😉)

Frelsesarmeen er så mangt. Men visste du at vi til og med har vår egen MC-klubb? Den heter Salvation Army Motorcycle Ministries.

Bilde av oss etter marsjen, sittende i trappa utenfor Oslo S.

Å være på kongress er trivelig og bra, det. Men å være på reise og å ha så masse folk rundt meg, ja, det suger energien ut av meg. Så jeg er veldig glad for at jeg har ferie denne uka også. Jeg trenger rett og slett hvile etter å ha vært på ferie... Føler meg litt rar, men samtidig så vet jeg at jeg slettes ikke er alene om å ha det sånn. Akkurat som vi er forskjellige resten av året, så er vi forskjellige når det kommer til hvordan vi har det om sommeren også. Dermed har vi også ulike behov for å få en best mulig sommer. Jeg syns Rådet for psykisk helse har skrevet bra om det her.

(Bildet er lånt fra nettsiden til Rådet for psykisk helse)

Ønsker deg en god sommer og en god ferie. Og så håper jeg at du får til å lage deg en sommer sånn som du trenger at den skal være. Det er veldig lov til å kjenne på egne behov og ta hensyn til seg selv.

En ny vår

I løpet av et år er det alltid noen dager eller tider som gjør meg litt ekstra tankefull. De første dagene i april er en sånn tankefull periode. For det var på denne tiden jeg ble innlagt på sykehuset i 2002. Det begynner å bli en del år siden. Men det var helt nødvendig og viktig for meg å komme dit da. Og oppholdet der gjorde mye godt med meg. Gode ting som har gjort at jeg har det så mye bedre i dag.

I noen år hadde livet gått i en eneste jevn dur, eller egentlig mest moll... Spiseforstyrrelsen tok opp omtrent alt av min tid, mine tanker og krefter. Men så, i april 2002, fikk jeg komme til sykehuset og fikk god hjelp der. Jeg ble ikke frisk mens jeg var der, det er ikke så fort gjort. Men jeg lærte mye om meg selv og hvordan jeg skulle håndtere sykdommen og komme meg ut av den. Og mens jeg var der klarte jeg å ta noen viktige skritt i riktig retning. Det medførte at det på en måte ble plass til andre ting i tankene mine. 

Midt oppi alt dette ble det vår ute. Og jeg kjente at det ble en ny vår inni meg også. Årstider, naturen og alt sånt hadde det ikke vært plass til i tankene mine en lang stund. Nå så jeg det plutselig klart igjen. Det var en herlig følelse! Dette skrev jeg et dikt om, som du kan lese under bildet her.

En ny vår

Jeg får oppleve en ny vår. 

Det spirer, og de gamle sår

 gror sakte i den grad de kan

 akkompagnert av bekkens klukkende vann.

 Jeg kan ikke huske sist jeg så

 himmelen så klar og lyseblå.

En knallgul løvetann møter meg med et smil. 

Akkurat som å oppmuntre meg er det eneste den vil.

 Vinden har slik en vakker sang.

En smektende symfoni, den gir meg trang

 til å prise Gud for dette verk av Hans hender.

Juble imot den himmelske avsender.

 For naturen, noe så herlig

 må være en gave fra Han som er bare kjærlig.

"Om man skulle vänta tills allt är perfekt så skulle det aldrig bli något"

Her går det mest i kopptuestrikking for tida.

Og enhver strikker med respekt for seg selv har strikketøy og utstyr som matcher, ikke sant? ;)

 Til slutt en tegning som traff meg, i hvert fall. Jeg er nemlig ganske så selvkritisk når jeg lager noe. Ikke så lite perfeksjonistisk, egentlig... Og da stemmer det som det står på tegningen; "Om man skulle vänta tills allt är perfekt så skulle det aldrig bli något". Jeg kan ikke vente med å lage noe til det blir perfekt etter min vurdering, for da blir det lite gjort, gitt... Så kan man jo såklart stille seg spørsmålet om hva er perfekt? Og ikke minst om ting må være såkalt perfekt? Nå ble det store spørsmål her ;) Men kanskje er det gjenkjenbart for flere enn meg?

Det er den tida på året.

Det er den tida på året. Mørkt når man står opp, og innen man kommer seg hjem fra jobb, så har sola sagt "Takk for i dag".

Noen kjenner at mørketida er tung for psyken. Jeg syns det går fint for min del. Samtidig så kjenner jeg jo at det er helt greit når sola "snur" og det går mot lysere tider.

Men uansett om du strever i mørket, eller om du har det helt fint, eller noe midt i mellom et sted;

jeg ønsker deg ei god helg!

AL (Anonyme Listeavhengige).

Ser for meg et møte i AL. "Hei, jeg heter Line Kristine. Og jeg er listeavhengig."

He he! Nei, det fins nok ikke noen sånn forening. Men om det hadde gjort det, så hadde jeg passet godt inn der. Jeg er nemlig mildest talt glad i lister. Ja, ikke bare glad i, men mer eller mindre avhengig. Syns det meste blir mye mer oversiktlig om det kan settes opp i en eller annen listeform.

Denne og de to neste ukene er jeg eneste sekretær (av tre) på jobb. Dermed blir det en del arbeidsoppgaver jeg må gjøre som jeg vanligvis ikke gjør. For å holde oversikten og huske alt, har jeg laget meg sånne ukelister (ja, jeg har fri på mandager). Det fungerer så godt for meg at jeg tror jammen jeg skal lage meg sånne lister etter sommerferien også.

Og så er det en bra ting til med lister. Eller, det er jo flere, men det er en spesiell jeg tenker på nå. Og det er at etter hvert som du har fått unna ting, så kan du krysse av på lista. 

Det er en god følelse :)

Et lite (jule)hjertesukk...

Det er inspirasjon og ideer overalt! I ukeblader, egne juleblader, bøker, TV m.m.

Julebakst, håndarbeid, julepynt, konfekt og andre godsaker. Det er så mye som frister, som jeg får lyst til å lage. Men desember strekker jo ikke til! Og så kommer julaften, og det er fortsatt mye jeg kunne tenkt meg å lage. Blir litt nedtrykt av det, og det er jo ikke noe kjekt.

(Øverst til venstre: fra melk.no, øverst til høyre: egenstrikket julekule,

nederst til ventre: fra nrksuper.no, nederst til høyre: fra sotesaker.no)

Så i 2015 har jeg tenkt å gjøre en vri. Jeg skal lage det jeg har lyst til å lage av juleting uavhengig av når på året det er. Ja, bortsett fra julebakst, da ;) Jeg tror ikke det kommer til å forkludre julestemningen i desember, for det vil uansett bli produsert mest da.

Noen tanker...

Vi hører/leser det stadig vekk. Tenk positivt! Det blir nok bedre, og det kunne vært så mye verre.

 

 

Og ja, det er viktig å tenke positivt, prøve å se lyspunktene som er der. Det er viktig å prøve gripe dagen, eller carpe diem, om du vil.

 

Jeg prøver virkelig å ta tak i dagen og leve den, også når jeg har en tung dag eller periode. Ellers ender det opp med at dagene og ukene går, og jeg henger liksom ikke med. Dagene går fra meg, på en måte. Jeg lever dem ikke, jeg mest bare eksisterer. Det kan være fristende for såvidt å mest bare eksistere. Hvis livet gjør vondt er det ikke sikkert det frister så veldig å ta mer del i det enn høyst nødvendig.

 

Så er det ikke sikkert at man trenger å ha som mål å tenke/være bare positiv heller. Kanskje klarer man å se et lite lyspunkt? Kanskje kan man se, f.eks. som det står på bildet over, at i dag er bedre enn i går?

 

Og noen dager funker det ikke samme hvor mye man prøver. Men da har man i hvertfall prøvd.

 

Og midt oppi alt forbeholder jeg meg retten til å bare la noen dager være tunge og vonde. Innimellom lar jeg angst og alt som følger med bare herje med meg. Høres kanskje voldsomt ut, men jeg tror faktisk det er sunt. Det blir i allefall ikke bedre av å prøve å skyve det unna hele tiden. Og ja, det gjør vondt, men det er ikke farlig. Og når jeg har vært fortvila, motløs og lei meg en stund, kanskje grått også, da blir det ofte litt lettere å gå videre.

 

Noen tanker fra meg en kveldsstund i mars...

Dagens lille betraktning

Noen dager har jeg mest lyst til å trekke meg tilbake.

Prøver å unngå spørsmålet "Hvordan har du det?"

Det er de dagene jeg trenger det spørsmålet mest...

Dagens suksessoppskrift

Vel, om det blir suksess da, det gjenstår å se. Kommer vel helt an på hvordan man ser det også, for såvidt. Har litt fokuserings-problemer, kjenner jeg. Eller, jeg klarer å fokusere. Men problemet er at jeg fokuserer på begrensninger, ting jeg ikke helt klarer, ting jeg gjerne skulle gjort annerledes/bedre osv. Jo, det er viktig å ta tak i det og utfordre angst og sånne "hyggelige" saker. Men det er minst like viktig å fokusere på alt jeg faktisk klarer. Og minst like viktig er det også å fokusere på at jeg er ikke det jeg gjør, min verdi er ikke avhengig av prestasjoner. Dette vet jeg så inderlig godt! Det er bare det at i blant blir det mest teori, og jeg snubler og går på trynet ned i grøfta. Festlig...

I dag har jeg innvilget meg en hviledag. Nok hvile jevnt fordelt er alfa og omega. Men i blant trenger jeg en hel dag. Hvile behøver ikke å bety å sove eller bare sitte på rumpa i sofaen. Hvile kan like godt bety å gjøre noe som jeg har lyst til, noe som jeg koser meg med, som gir meg påfyll på forskjellige vis. Noen av ingrediensene i denne hviledagen er

* kryssord
* TV
* diverse hobbyprosjekter
* lesing
* en god kopp te

Så vil tiden vise om denne dagen til slutt kan kalles noe som ligner en suksess.

22. juli

I løpet av livet opplever vi vonde ting. Opplevelser som setter spor, som gjør at datoen da det skjedde aldri blir den samme. I de fleste sammenhenger er det snakk om opplevelser som berører kun en liten mengde mennesker. Men noen ganger skjer det ting som setter spor i en hel nasjon, ja, kanskje til og med i en hel verden. Jeg kan si for eksempel 9. april, 8. mai. Du skjønner tegninga. I fjor ble 22. juli en sånn dato for Norge.



La oss fortsette å ta vare på vårt lille land. La oss fortsette å ta vare på hverandre, vi som bor i dette lille, vakre landet.

Vondt...

En god venn ligger for døden...

Han har betydd veldig mye for meg gjennom mange år. Han har lyttet, trøstet, oppmuntret og støttet meg gjennom alvorlig sykdom bl.a. Nå har han fått kreft som ikke kan kureres, og er skikkelig dårlig.

Snakket med kona hans i dag. Det er hjerteskjærende når mennesker man er glad i har det vondt. Skulle så gjerne gjort et eller annet for å hjelpe dem. Men det eneste jeg kan gjøre er å tenke på dem og be for dem. Ikke det at jeg tenker smått om å be, men det føles likevel litt lite nå. En får behov for å gjøre noe, gjerne noe praktisk, for å gjøre situasjonen litt bedre om ikke annet.

Han er så god og snill. Det finnes ikke rettferdig at han skal plages sånn. Han er riktignok over 70, men det er uansett ikke noen alder.

Det er en urettferdig verden vi lever i...

På vei over fjorden

I går var en del av oss i Frelsesarmeen på Levanger på Ytterøya. Vi arrangerte vårfest i Frikirka der, og jeg hadde andakten for kvelden. På vei over fjorden sendte jeg melding til en god venn.
"Nå er vi på vei over fjorden, angsten og jeg", stod det blant annet.
Svaret jeg fikk begynte med "Kan du ikke bare kaste angsten på fjorden nå når du har sjansen, da? :)"
Den gode vennen vet veldig godt at det ikke er så enkelt. Men han fikk meg til å smile. Jeg smilte både fordi ideen var ganske morsom og fordi jeg vet at vennen bryr seg om meg. Det ga meg nye krefter til å beseire angsten.

LYKKE ER Å HA GODE VENNER SOM FÅR DEG TIL Å SMILE ET EKTE SMIL!

"Snakk med noen"

"Snakk med noen", sa han med en bestemt, men bekymret mine. "Jeg driter i hvem, bare snakk med noen. En venn, en av prestene eller en annen kollega for eksempel".

Tårene mine rant og jeg visste han hadde rett. Han sa det ikke fordi han ikke ville snakke med meg, ikke fordi han ville skyve meg unna på et vis. Nei, han sa det fordi han så at jeg trenger det. Fordi han elsker meg, og da gjør det vondt å se at jeg har det vondt.

Jeg har enda en gang kommet til et punkt hvor jeg kjenner at jeg trenger å snakke, snakke og snakke. Har selvsagt snakket med min kjære, men ellers har jeg visst gjemt for mye inni meg.

Det har blitt for mye i det siste, blant annet på grunn av et valg jeg har tatt i forhold til jobbsituasjonen min. Et nødvendig, viktig og helt riktig valg. Men det er også smerte og nederlagsfølelse innblandet.

Så er jeg så snedig skrudd sammen at samtidig med at jeg kjenner jeg trenger å snakke, så kommer tanken om at jeg er til bry snikende. Veldig kjekt å måtte slåss med den midt oppi alt... Men jeg må vel gjøre det jeg vet er best, det min kjære ber meg om - jeg må snakke med noen.

Kan jeg bare få lov til å la en tåre trille?

Jo, jeg vet det handler om å akseptere. Å akseptere og ikke minst forsone meg med at sånn ble livet. Ikke helt som jeg hadde tenkt. Med sine lyspunkt, absolutt! Men også med sine begrensninger. Jeg jobber hardt med dette, tro meg! Det er en prosess som krever masse krefter og som tar tid. En prosess som må få ta sin tid. Som oftest går det ganske så bra. Andre dager er jeg nedfor, sliten og lei. I blant må jeg gjøre om på ting, folk må ta hensyn til meg. Sammen må vi prøve å få situasjonen til å bli sånn at jeg kan ha det best mulig og fungere best mulig. Det gjør vondt. Jeg liker ikke når andre må ta hensyn til meg og kanskje til og med gjøre om på ting for min del. Da føler jeg meg til bry, selv om jeg egentlig vet at jeg ikke er det. Nå er det på tide å gjøre noen endringer, kjenner jeg. Det fungerer ikke sånn som det er nå. Det er noe som sliter mye mer på meg enn det gir meg tilbake. Og jeg som hadde trodd at dette skulle jeg klare... Jeg vet at jeg ikke skal tenke på det som et nederlag, men jeg greier ikke helt å la være. Det føles som om angsten står og rekker tunge til meg. "Ædda bædda! Jeg vant igjen!"

Dette ble ganske personlig. Samtidig ble det kanskje litt svevende. Jeg har jo ikke sagt noe om hva det er som må endres f.eks. Hm... Ja, ja. Greit å få det ut likevel, på en måte.

Du kjenner deg kanskje igjen...?

Når jeg gjør noe bra f.eks. og får gode, rosende tilbakemeldinger blir jeg selvsagt veldig glad og takknemlig for det. Men hva er det som samtidig surrer i bakhodet mitt? Jo, det er detaljer jeg tenker jeg gjorde feil eller i hvertfall kunne gjort bedre. Kanskje tenker jeg at jeg dummet meg ut, jeg burde visst bedre. Men sjansen er stor for at ingen andre har lagt merke til det, eller i alle fall har glemt det like etterpå igjen. Men jeg får ikke fred for disse tankene på en stund...

Lurer på om det må være en "koblingsfeil" et sted. Noe min kjære med et lurt glis for såvidt ikke utelater :P


Jeg tviler sterkt på at jeg er den eneste som har det sånn innimellom. Kanskje du som leser dette kjenner deg igjen?
Ja, ja. Det er i hvertfall minimal sjanse for at jeg blir selvgod og blærete! ;)

Første dagen i 2012

Årets første dag har vært tung. Det verker i anspente muskler og tankene er tunge. Humøret er like strålende som været - overskyet og regn. Jeg fant ut at jeg hadde to valg. Enten kunne jeg sitte der, synes synd på meg selv og kjenne på hvor tung dagen var. Eller så kunne jeg gjøre noe for å gjøre dagen litt lysere om ikke annet.

En god kopp te er aldri å forakte.


I tillegg fant jeg fram oppskrift, pinner og garn i en glad farge,


kryssordblad,


og godteri (å øke blodsukkeret litt kan hjelpe).


Med dette inntok jeg sofakroken hvor også fjernkontrollen til TVn var innen rekkevidde.


Så ble 1. januar 2012 en forholdsvis grei dag etter hvert.

Desember...

Jeg syns desember er som et forstørrelsesglass. Alt det gode blir ekstra godt og alt det vonde gjør ekstra vondt. Det er ikke noe godt. Jeg tenker at det er mange som har det adskillig verre enn meg. Kanskje jeg likså godt bare skulle ti stille om mine ting? Men samtidig vet jeg at da blir jeg syk. Kjenner det allerede i kroppen. Det gjør vondt, litt sånn influensa-aktig vondt rundt om i kroppen. Men det er "bare" tanker og følelser som gjør det. De samme tankene og følelsene som innimellom setter seg i nakken og hodet og gir meg kvalmende spenningshodepine.

Jeg har skrevet om det tidligere her i bloggen at jeg syns det er veldig godt å endelig ha fått innvilget uføretrygd og kunne senke skuldrene. Men det er også en sorg inni der. Jeg jobber iherdig med å akseptere at jeg ikke klarer alt jeg vil. Det er ikke noe gøy å måtte si nei til ting "bare" fordi jeg må hvile - enten fordi jeg har gjort for mye ei stund eller fordi jeg må spare energi til noe jeg skal senere. Dette gjør på en måte ekstra vondt i desember. Advents- og juletida er stappfull av arrangementer, familiebesøk osv. osv. Dermed blir det enda flere ganger å si nei enn i andre måneder. Skjønner godt om dette er vanskelig å forstå for en del. Men det får stå sin prøve. Det er en del av meg, av livet mitt. Og det er meg og livet mitt denne bloggen handler om.

Sliten og trøtt for tida. Tungt å komme seg opp om morgenen. Tror jeg kunne sovet 10 timer hver natt uten noe problem. Utrolig hvor det tar på fysisk å streve psykisk... I morgen skal jeg ta meg en prat med en god kollega/venn. Det spøkes i blant med uttrykket "Vil du snakke om det?" Men jeg vet av erfaring at det hjelper veldig å snakke om ting. Når jeg har det tungt er det vanskelig å gi et lite vink om at jeg trenger å snakke, for da er jeg overbevist om at jeg er til belastning for Gud og hvermann omtrent. Da er jeg til belastning, jeg er i veien og jeg gjør omtrent bare dumme ting. Sier tankene mine, ja... Så jeg må snakke for å få bekjempet dem... Og folk vil jo gjerne lytte og hjelpe. Det er bare det at det er veldig få tankelesere, så da må jeg si fra.

Her ble det en del tungt og negativt, du... Ja, ja. Du får lese det om du vil. Eller la det være om du heller vil det.