I år som i fjor har vi vært på Frelsesarmeens årskongress i Lillestrøm/Oslo. Kongressen er i utgangspunktet for Norge, men alle er hjertelig velkommen! I år var vi, så vidt jeg vet, nordmenn, svensker, dansker, islendere, en sørafrikaner, canadiere og folk fra Færøyene.
Stikkord for helga:
* mange timer på tog, men med lesestoff, strikking m.m. går det helt fint
* rundt tusen mennesker i alle aldre
* vaiende flagg og faner
* sang og musikk
* gode møter og andre samvær under temaet "Med blikket festet på Jesus"
* gamle (og nye!) venner og bekjente
* avslapping på hotellrommet
* masse gåing
* kjæreste- og shoppingtur i Oslo og Lillestrøm
Et av høydepunktene er kongressmarsjen lørdag formiddag. Da inntar Frelsesarmeen hovedstaden med vaiende flagg og faner og hornmusikk. Vi marsjerer fra Youngstorget til Universitetsplassen. Vi både vises og høres, kan man si :)
Disse har noe av "skylda" for at vi høres ;) Frelsesarmeens egen MC-klubb Salvation Riders. I år stilte de med ca. 15 sykler! Stilig med barske MC-folk i skinnvester og skikkelig biker-utstyr. Og bak på vestene ser du et kors og påskriften "Community of Christ". Sterkt! :)
mandag 27. juni 2011
tirsdag 21. juni 2011
Nei, ikke Kommunenes Sentralforbund...
... men korpssekretær!
Jeg er flunkende nyinnsatt korpssekretær på Frelsesarmeen i Levanger. Jeg er da såkalt underbefal. Så nå er dette merket sydd på venstre overarm på uniformsjakken min. Kjenner jeg gleder meg til å vise det frem. Glad og stolt over å få denne tilliten! Det er en frivillig, ulønnet liten jobb som vil innebære litt forskjellig kontorarbeid. Mest vil det bli regnskap jeg skal jobbe med.
lørdag 18. juni 2011
Kjærestegave
Hva gjør en strikkedame når mannen har kjøpt seg mp3-spiller og skal ha med spilleren på tur? Jo, hun vil selvsagt forhindre at spilleren blir oppripet av forskjellig i bagasjen. Så da komponerer hun en mp3-veske og strikker til sin kjære :)
Ikke så veldig avansert og proft, akkurat. Men mannen er fornøyd, og da er kona fornøyd også!
onsdag 15. juni 2011
Prosjekt og overraskelse
Et av strikkeprosjektene jeg holder på med nå er et rillestrikket trekantskjerf i Fabel. Ikke helt mine farger, så det kan godt hende det blir med og selges på husflidsmessa på Inderøya til høsten. Vi får se. Kjekt å strikke sånne skjerf i flerfarget garn. De blir fine i bare en farge også, men spennende å se hvordan flerfarget garn lager mønster.
I kveld har jeg gjort ferdig og sydd sammen nok et par pulsvarmere. Dette paret skal bli en overraskelsesgave til ei god venninne. Tror ikke hun leser bloggen min, men så lenge jeg ikke sier noe mer om hvem det er, så blir det heller ikke avslørt før gaven overleveres ;)
I kveld har jeg gjort ferdig og sydd sammen nok et par pulsvarmere. Dette paret skal bli en overraskelsesgave til ei god venninne. Tror ikke hun leser bloggen min, men så lenge jeg ikke sier noe mer om hvem det er, så blir det heller ikke avslørt før gaven overleveres ;)
fredag 10. juni 2011
Lykke er
tirsdag 7. juni 2011
Store sneller
lørdag 4. juni 2011
Pulsvarmere med perler
Jeg har benyttet anledningen mellom noen av regnskurene i dag. Var ute på altanen og tok bilde av de siste dagers strikketøy. Dette skal bli mørkebrune pulsvarmere med beige perler og blå med lyseblå perler.
Har strikket bare en av det blå paret ennå. Blir sliten i fingrer og hender av å strikke med så tynne pinner som 2,5.
Har strikket bare en av det blå paret ennå. Blir sliten i fingrer og hender av å strikke med så tynne pinner som 2,5.
Line Kristine gjør nye ting
Kjære Gud!
Jeg ber om tålmodighet.
Og jeg vil ha det AKKURAT NÅ!
(Oren Arnold)
Noen som kjenner seg igjen? ;)
I disse dager er det to måneder siden jeg ble delvis uføretrygdet. En dag jeg hadde gledet meg lenge til. Et vedtak jeg hadde kjempet for og ventet på i nesten to år. Jeg har jo aldri blitt trygdet før, så jeg visste jo ikke helt hvordan det ville bli. Jeg skjønte at ikke alt kom til å bli bare lett etterpå heller. Og jeg skjønte også at det kom til å bli en overgangsfase. Er i den overgangsfasen ennå, kjenner jeg. Det meste av utmattelsen har gitt seg. Da 1. april endelig kom og jeg kunne senke skuldrene, DA kjente jeg hvor usigelig sliten jeg egentlig var. Det er utrolig hvor mye man klarer når man må, men nå da jeg var ferdig med kampen, da... Så var det en del å ordne med nytt skattetrekk pga. endret inntekt. Også jeg som "elsker" offentlige kontorer :/
Å bli trygdet er en ganske stor forandring i livet. Og da må man orientere seg litt i den nye situasjonen for å på en måte bli kjent i det nye landskapet. Det tar tid. Og underveis får jeg masse velmente råd. Flere av dem er til god hjelp. Andre er direkte frustrerende og stressende.
Jeg hadde noen tanker om hvordan det skulle bli etter 1. april. Har ikke blitt helt sånn som jeg hadde tenkt ennå, i hvertfall. Kanskje blir det ikke det på alle områder heller. Akkurat nå står jeg mest og ser meg rundt i den nye hverdagen, kjennes det ut som. Prøver å finne en god rytme mellom arbeid, det jeg har lyst og energi til på fritida og sist, men ikke minst - hvile.
Nå virker det kanskje som om det meste er negativt. Nei, det er det på langt nær. Altså, da jeg var lita drømte jeg ikke akkurat om å bli uføretrygdet i en alder av 31 år. Det er på en måte en sorg som jeg må jobbe med ei stund til, tror jeg. Kanskje vil den være der resten av livet til en viss grad. Det ble ikke sånn som jeg hadde tenkt... Men sånn som helsa mi er, sånn som situasjonen min ble, så er det best sånn. Jeg er veldig glad og lettet for at jeg endelig møtte forståelse for dette hos NAV og fikk innvilget trygd! Og denne overgangsfasen må få ta den tida den trenger. Jeg bare kjenner at det tærer litt på tålmodigheten ;)
Jeg ber om tålmodighet.
Og jeg vil ha det AKKURAT NÅ!
(Oren Arnold)
Noen som kjenner seg igjen? ;)
I disse dager er det to måneder siden jeg ble delvis uføretrygdet. En dag jeg hadde gledet meg lenge til. Et vedtak jeg hadde kjempet for og ventet på i nesten to år. Jeg har jo aldri blitt trygdet før, så jeg visste jo ikke helt hvordan det ville bli. Jeg skjønte at ikke alt kom til å bli bare lett etterpå heller. Og jeg skjønte også at det kom til å bli en overgangsfase. Er i den overgangsfasen ennå, kjenner jeg. Det meste av utmattelsen har gitt seg. Da 1. april endelig kom og jeg kunne senke skuldrene, DA kjente jeg hvor usigelig sliten jeg egentlig var. Det er utrolig hvor mye man klarer når man må, men nå da jeg var ferdig med kampen, da... Så var det en del å ordne med nytt skattetrekk pga. endret inntekt. Også jeg som "elsker" offentlige kontorer :/
Å bli trygdet er en ganske stor forandring i livet. Og da må man orientere seg litt i den nye situasjonen for å på en måte bli kjent i det nye landskapet. Det tar tid. Og underveis får jeg masse velmente råd. Flere av dem er til god hjelp. Andre er direkte frustrerende og stressende.
Jeg hadde noen tanker om hvordan det skulle bli etter 1. april. Har ikke blitt helt sånn som jeg hadde tenkt ennå, i hvertfall. Kanskje blir det ikke det på alle områder heller. Akkurat nå står jeg mest og ser meg rundt i den nye hverdagen, kjennes det ut som. Prøver å finne en god rytme mellom arbeid, det jeg har lyst og energi til på fritida og sist, men ikke minst - hvile.
Nå virker det kanskje som om det meste er negativt. Nei, det er det på langt nær. Altså, da jeg var lita drømte jeg ikke akkurat om å bli uføretrygdet i en alder av 31 år. Det er på en måte en sorg som jeg må jobbe med ei stund til, tror jeg. Kanskje vil den være der resten av livet til en viss grad. Det ble ikke sånn som jeg hadde tenkt... Men sånn som helsa mi er, sånn som situasjonen min ble, så er det best sånn. Jeg er veldig glad og lettet for at jeg endelig møtte forståelse for dette hos NAV og fikk innvilget trygd! Og denne overgangsfasen må få ta den tida den trenger. Jeg bare kjenner at det tærer litt på tålmodigheten ;)
Abonner på:
Innlegg (Atom)