Jeg strikker videre

Selv om det innimellom går noe tid mellom blogginnleggene mine, så strikker jeg stadig på et eller annet. Eller, i de aller fleste tilfellene mer enn ett prosjekt om gangen ;)

Dette prosjektet har jeg holdt på med en stund. Min far har arvet gyngestolen etter sin bestemor, altså min oldemor. Hun hadde visst et lappeteppe oppi stolen, men det eksisterer ikke lenger. Så da fikk jeg i oppdrag å lage et nytt. Det skal bare ligge oppi stolen, på en måte. Altså, over ryggen og nedover, om du skjønner hva jeg mener. Her er et bilde fra da jeg var ferdig med å strikke alle lappene og skulle planlegge hvordan fargene skulle settes sammen. Målet var å ikke ha noe system/mønster, noe som i og for seg er en utfordring i seg selv. Fargene ble ikke helt riktige på dette bildet, men du får en viss peiling. Det ser ut som det er mye svart, men det er mørkeblått og mørkelilla der også. Måtte bare ta et bilde sånn at jeg har det å se tilbake på når jeg skal sy det sammen.

Jeg valgte å sy sammen lappene tre og tre først. Og nå er jeg i gang med å sy disse treerne sammen. Ser for meg at det er lettere å få det beint og fint da enn hvis jeg skulle sydd sammen tre lange remser á 11 lapper. Mulig jeg tar feil, men samme det. Dette funker, og det er hovedsaken for meg nå :)

Ellers, siden sist, så har jeg blant annet strikket babyluer i bomullsgarn. Formen min er litt varierende for tida, men strikking får jeg til fordi. Det hjelper meg å koble ut tankene en stund, og det gir meg påfyll av mestringsfølelse. Godt!

Resultatet ble seks små luer, størrelse nyfødt. En av kollegene mine skal, sammen med noen damer til, reise til Madagaskar i starten av april. I den forbindelse lurte de på om noen ville bidra med bl.a. å strikke bomullsluer til nyfødte på det stedet de skal besøke. Og jeg bidrar gjerne, jeg.

To rosa, to lilla og to mørkeblå luer klare for tur!

En annerledes helg...

Denne helga ble veldig annerledes enn vi hadde tenkt.

Svigermor ble innlagt på sykehuset på mandag pga. kols-forverring. Hun var temmelig dårlig, men det var ingen stor grunn til bekymring. Helt til i går ettermiddag... Da ble hun plutselig mye dårligere. Vi fikk beskjed om at hun hadde gått i koma og at det kunne være snakk om bare timer igjen. Vi kom oss til sykehuset så fort vi kunne, men det var for sent. Min kjære svigermor døde i går ettermiddag. Så denne helgen ble annerledes, merkelig, tung. Ja, du skjønner hva jeg mener. Ikke så enkelt å finne ord som beskriver hva man føler på en god måte når sånt skjer plutselig.

I dag var en av kollegene mine innom med blomster fra henne og de andre administrasjonskollegene mine på kirkekontoret. Det varmet! 

Nå er det ikke så mye vi får gjort i løpet av helga, men på mandag formiddag skal vi på begravelsesbyrået. Godt at min kjære har en bror som også er gift, så er vi i hvert fall fire om å ordne med alt. Og så har svigermor søsken og annen familie i nærheten også, så det er flere vi kan spørre om hjelp om det skulle trengs. Og det er ikke umulig, for det er jammen mye å ordne opp i etter et dødsfall.

Nå prøver vi å koble av litt med bl.a. TV og strikking. Et forsøk på hvile i ei veldig annerledes helg.

Barnehagelugger og litt arvegods

 Da er jeg godt i gang med barnehageluggene til lille Emil nevø.

Var ute på trappa og tok noen bilder tidligere i dag. Føler jeg blir sett litt rart på når jeg holder på med det, men. Særlig hvis spisestedet på andre siden av veien har åpnet for dagen ;) Men det er da fullstendig normalt å ta med seg mer eller mindre ferdige strikkeprosjekt ut for å ta bilde av dem, sant? Hi hi! De får bare venne seg til at nå bor det en strikkeblogger her.

Strikker i størrelse 3-4 år. Skal strikke noen i mindre størrelse også. Emil er ikke ett år ennå, men det er jo greit å ha ett/flere par klart til han blir større også.

Helt til slutt i dette blogginnlegget kommer bilde av litt arvegods. Min bestemor døde i februar i år. Jeg fikk blant annet denne eska med knappenåler. Ikke så stor ting, og ikke så veldig verdifull heller. Men den minner meg om henne og jeg syns den er fin, jeg!

Lettere krisestemning i heimen...

Tenk deg følgende scenario: Det er lørdag ettermiddag og neste dag skal du på navnefest til nevøen din. Så kommer du plutselig på at du har glemt å kjøpe kort til gaven! 

Gaven kjøpte jeg jo for noen uker siden. Men i mellomtiden har det skjedd en del ting og kort ble altså fullstendig glemt...

Ble litt pulsøkning og tankevirksomhet en stund, kan man si. Prøvde å vri hjernen min for å finne på noe lurt. Har jo noen kort liggende her hjemme, men ingen som passet til formålet. Til slutt endte jeg opp med at jeg måtte prøve å lage noe selv. Og samtidig fortrenge noe jeg kom på midt oppi alt; at lille Emil har en tante på farsida si også, og hun er kjempeflink til kortlaging og sånt...

Jeg fant fram noen perler jeg fikk tak i for lenge siden på Panduro. Hadde vel egentlig ingen klar plan med dem da, men nå kom de godt med.

Jeg plukket ut noen perler i guttefarger, tredde dem på en tråd og festet det hele til hvit papp.

Perlene lager ♥EMIL♥

Veldig lite avansert, og ikke så rent lite amatørmessig. Men det ble greit nok.

Sliten i dag...

Noen ganger tapper det meg mer enn det gir meg å være på jobb. I dag var en sånn dag. Kombiner en bra dose angst med det å skulle stå foran masse mennesker (jeg jobber som klokker)...
Etter gudstjenesten i dag var jeg anspent og sliten både fysisk og psykisk. Så skulle vi være med foreldrene mine og ei tante til pappas hjemsted for å grille senere på dagen. Jeg hadde egentlig mest lyst til å bli hjemme, men ble nå med likevel. På veien var vi innom Fjæran, farmors hjemsted. Der er det godt å være. Vakkert, ikke sant?


Bølgeskvulp, sol, ro, vakker sensommernatur og kyr som beitet fredelig like ved. Jeg kjente at jeg klarte å senke skuldrene og puste igjen. Det gjorde godt.
Nå er vi hjemme igjen. Trivelig å grille sammen med familien. Helsebot å være innom Fjæran. Men sliten i dag...

Hummer og kanari

Dette blir et skikkelig hummer og kanari-innlegg. En blanding av litt av hvert. Først en skikkelig gladnyhet! Lenge siden jeg har skrevet noe om Simon søskenbarn nå. Han avslutter i disse dager sitt andre opptreningsopphold på CatoSenteret. Og han gjør store framskritt! For ikke lenge siden fikk vi høre at han gikk med rullator. Nå går han med krykker. Ergo er ikke bare gåfunksjonen, men også balansen betraktelig bedret! Kjenner jeg blir varm og glad langt inni hjerterota! Samtidig får jeg frysninger med tanke på hvor nært det var at vi mistet både Simon og lillesøster Alma... :S

Ellers så har jeg laget en overraskelsespresang til en god venn og kollega. Hun har vært til god hjelp i forbindelse med et prosjekt jeg holder på med. Kanskje jeg forteller mer om det her i bloggen senere. Hun skal i allefall få lilla lommetøfler med lilla, blomsterformede perlemorsknapper på.



Sammen med tøflene skal hun få et kort med en liten hilsen på. På kortet har jeg festet denne


Kona til en tremenning av meg skrev på Facebook for noen dager siden at hun hadde bakt pepperkakemuffins. Det syns jeg hørtes spennende ut og hun sendte meg link til oppskriften. Den finner du her. I oppskriften står det at du skal ha blåmuggost oppå, men det har jeg plystret en lang marsj i. Prøvde å bake sånne for første gang i kveld. Og de ble kjempegode om jeg skal si det selv ;) Anbefales!

Gåsehud og tårer

Ja, det ble resultatet da jeg leste i Dagbladets Magasinet i går kveld. Der var det nemlig en reportasje om Simon og familien hans. Det var knalltøft å lese om ulykkesdagen og den lange veien hjem. Det har vært vondt å se deres smerter, prøvelser, sorg og redsel. Desto større glede for hele familien når Simon nå er hjemme og klarer å gå mer etter hvert. Han har dessuten begynt på videregående nå! I november skal han tilbake til Catosenteret hvor han var i sommer. Der blir det nok en periode med intensiv trening. Han legger ikke skjul på at han innimellom er dugelig trøtt og lei, men har god hjelp av helsearbeidere av forskjellig slag som motiverer han til å stå på. Lykke til videre, Simon! Stolt av deg, jeg!

Ut på tur

Fredag var vi en tur til Orkdal. Der bor Ole Gunnars farmor. Bruker å besøke henne minst en gang i året. Nå begynner hun også å bli temmelig gammel (97 år). Desto viktigere å besøke henne mens vi kan...

På vei dit var vi innom Panduro i Trondheim :) Fikk tak i det meste jeg hadde lyst på. Deriblant mer perler til pulsvarmere, oppbevaringsboks til perlene mine, såpeform, såpefarge og såpelukt. Godt fornøyd med handelen!

På pinnene nå er det blant annet julegaver. Også disse da



Lørdag var jeg faktisk på lokalradioen (http://www.budstikkaradio.no/) sin nattradio. Leste noen av diktene mine og fortalte litt om diktboka jeg ga ut for snart ett år siden. Flott å få fortelle om Jesus på denne måten også. Og litt reklame for boka er jo heller ikke å forakte ;) Har du lyst til å kjøpe boka, så bare gi meg et lite vink! Den koster 150 kroner.

Det sorte fåret

I perioder tenker jeg at jeg er det eneste sorte i en flokk med hvite får.



Ikke bare familiens, men svigerfamiliens, venneflokkens, menighetens og arbeidsplassens sorte får. Jeg tenker at jeg plager alle med at jeg er som jeg er. Særlig plager jeg dem som jeg slipper innenfor og betror meg til i større eller mindre grad. Av og til må noen ta hensyn til meg for at jeg skal ha det best mulig med den helsa jeg har. Da tenker jeg i hvertfall at jeg er til belastning for han/henne/dem.

Jeg er den raringen som sliter med angst og depresjoner. Jeg er hun som stadig vekk tenker at hun er til belastning og til hinder for dem omkring seg. Jeg er den kona som tenker at mannen min MÅ da bare bli lei av meg og alle tankene og grubleriene osv. Men jeg tror han 100% når han sier at det ikke er noen fare for at han skal bli lei av meg, men at han elsker meg akkurat slik som jeg er. Han er heller glad for at jeg forteller han hvordan jeg har det. Det er viktig å snakke godt med ektefellen. Da unngår man mange misforståelser og feiltolkninger. Så kan man lettere forstå og hjelpe hverandre.

Altså, jeg vet med fornuften min at tanken om at jeg er det sorte fåret ikke stemmer. Men det er ikke alltid at fornuften klarer å seire over tankene...

Bursdag

August er en måned full av bursdager både på morsida og farsida av familien min. Mamma er en av de første som fyller år, nærmere bestemt den 4. august. Det er neimen ikke godt å vite hva man skal kjøpe til foreldre. Årets gave fra oss ble en blanding av noe praktisk, ei kopptue,



og noe som alltid faller i smak, blomster.



Og jubilanten ble så absolutt fornøyd!

Hurra for Simon!

Jeg har hele tida sagt at jeg skal flagge når Simon går. Ikke hvis, men NÅR. Nå er de første skritt tilbakelagt med hjelp av gåstol. Så i dag flagger vi for Simon!!

Simon kommer hjem!

Da er påbyggingen og ombyggingen av tante og onkels hus i gang. Det skal blant annet bli heis og en leilighet tilpasset Simons behov. For vet du hva?
I midten av juni kommer Simon hjem!!

Ennå gjenstår et opphold på Catosenteret (http://www.catosenteret.no/) og massssse trening i Levanger, men han kommer hjem! Så fortsetter vi å håpe og be om at han skal klare å gå igjen en gang. Men for all del - Simon lever og er egentlig i kjempeform med tanke på hva han har vært gjennom :) Stå på, Simon! :)

Å gå eller ikke gå, det er spørsmålet...

Snart skal Simon hjem fra sykehuset! Han har fortsatt myyyyye trening foran seg. Og fortsatt vet ingen sikkert om han kommer til å klare å gå. Det er en skade i nakkeområdet som forkludrer signalene fra hjernen og til bl.a. den venstre hofta. Men vi klamrer oss til håpet om at han vil klare å gå på et eller annet vis igjen!!

Liker IKKE!

Jeg liker IKKE dårlig nytt og usikkerhet! Hvem gjør vel det, forresten...? Nå har de funnet ut at Simon har en skade i ryggen... Noe som igjen gjør at det er usikkert om han kommer til å gå igjen.
Altså, jeg driter i om gutten ikke blir 100% som før, men jeg VIL at han skal klare å gå!! Usj, blir lei meg og sur, kjenner jeg. Men det hjelper så lite. Alt vi kan gjøre er å vente, håpe og be!

Stadig framgang!

Med Simon går det stadig framover. Han sitter i vanlig rullestol og kommer seg en del fram i den på egen hånd. Og nå i påska var han hjemme på permisjon i to netter!
Mitt søskenbarn-hjerte gleder seg!

Takknemlig for gode nyheter!

Tankene går tilbake til onsdag 12. august 2009. Dagen da to av mine søskenbarn nesten mistet livet i en svært alvorlig trafikkulykke... Alma har det gått veldig bra med. Simon har det vært mye mer spenning knyttet til. For noen dager siden fikk jeg veldig gode nyheter - nå sitter Simon i vanlig rullestol og kommer seg rundt i den selv! Dette går så absolutt riktig vei! :) Fortsatt gjenstår mye trening og en del utfordringer, men tenk på hvor forferdelig det kunne ha gått, da! Keep praying!



På strikkepinnene i skrivende øyeblikk er en lugg i lillamelert Smart-garn.

Jeg strikker vrangbord med 2 rette og 2 vrange som vanlig, men fargeskiftningene i garnet gjør at det blir skrå striper :) Denne uka har det vært -25 % på alt garn på Domus. I dag var jeg innom og kjøpte meg mer Smart-garn, noe blåmelert og noe rosa-/brunmelert. Planen er at det skal bli lugger av de nøstene også.

I morgen er det palmesøndag, og jeg skal jobbe på gudstjenesten på Misjonshuset her i Verdal. Nå skal jeg skrive kunngjøringene. Også må jeg huske å flytte klokka en time fram i natt, så jeg kommer på arbeid til rett tid ;)

Ønsker deg som leser dette ei knaseknæsj helg!

Vel mye action...

I går kveld var det dramatisk på Skatval...

http://www.t-a.no/nyheter/article110978.ece

Og alt dette foregikk like ved der tante, onkel og søskenbarna mine bor... Det gikk heldigvis bra, men det er skummelt likevel!

Frysninger og gledestårer!

Ja, akkurat sånn var det tidligere i dag. Frysninger og gledestårer på en gang. Fikk nemlig beskjed om at tidligere denne uka så "gikk" Simon sine første skritt siden den forferdelige ulykken i august! Riktignok med mye støtte, men bena til GUTTEN GÅR SOM DE SKAL!! :) Takk, Gud!

Sjokoladekaffe, pulsvarmere og begravelse

Det har blitt lite bilder her i bloggen i det siste. Så derfor starter jeg dette innlegget med bilde av det jeg sitter og koser meg med nå - en kopp sjokoladekaffe. Jeg liker ikke vanlig kaffe, men sjokoladekaffe f.eks. syns jeg er godt.

Som bloggnavnet tilsier, så driver jeg nå og strikker, da ;) Jeg har flere prosjekter på pinnene, men noe blir ferdig innimellom også. Blant annet et par pulsvarmere:

Disse ble en overraskelsesgave til en klokkerkollega. Et annet par pulsvarmere er også under produksjon:



Den siste halvannen uka har vært ganske tung og følelsesladet. Onsdag 20. januar døde min kjære farmor, 88 år gammel. Det kom for såvidt ikke så veldig overraskende. Hun hadde vært syk lenge. I tillegg sa hun selv at hun var lei, og ville ikke ha mat, drikke eller medisiner. Så vi skjønte hvilken vei det gikk. Men selv om hun var gammel og det var ventet, så er det trist likevel. Onsdag denne uka var det begravelse og minnesamvær. Jeg og søster Kari delte ut sangark, jeg leste dikt (av L. Fossum) på minnesamværet. Ellers bidro flere av oss barnebarna på forskjellige vis. Det ble en fin og verdig avskjed med vår alles kjære søster/mamma/svigermor/mormor/farmor/oldemor Helga Karoline Jegtvolden.

Det kan itj værra sant.

"Lys til ettertanke, minnemarkering for omkomne i trafikken i N-T 2009"


Det kan itj værra sant.
Den beste tida skull` jo komma no.
Vi hadd fortsatt mytji mer te go`.
Æ va itj forberedt på det herre.

Æ kan itj nå dæ no.
Det e live sjøl som gir oss sånne slag.
Men æ ska lell få sagt det no i dag.
Du vil bli her for bestandig.

Æ savne dæ no og det vi itj skull` få.
Men minnan du har gitt mæ
ska æ ta godt vare på.

Æ vil tenk på alt det fine vi hadd` sammen.
Den gang vi trudd` vi kunn` klar alt.
Æ vil tenk på alt det fine vi hadd` sammen.
No sjer æ dæ i ett og alt.

Vi hadd` ei herlig tid.
Skull` så gjern` ha gjort alt om igjen.
Glad for at æ fikk ha dæ som venn.
Vi levd livet mens vi gjor det.

Teksten over her er en DDE-sang. Den sang Thomas Brøndbo under gudstjenesten som var siste del av årets minnemarkering. Gudstjenesten ble i det hele tatt en sterk, gripende og rørende, men veldig god stund. Særlig sterkt ble det da navnene til Simon og Almas besteforeldre ble lest opp og det ble tent lys for dem. Der satt jeg og hadde i bakhodet at det kunne like fort ha blitt fire omkomne den fatale augustdagen i fjor. Det kunne like fort ha blitt en minnemarkering for Simon og Alma også... Skremmende tanke. Så utrolig sårbart menneskelivet er!

Det går stadig bedre med Simon. Han er en fighter og har skikkelig stå-på-vilje. Han skal bli frisk, han! Sånn er det med den saken! :) Og til høsten skal han begynne på videregående. Jeg har tenkt på det at Simon og Alma er henholdsvis 15 og 20 år yngre enn meg. Derfor har jeg ikke hatt så veldig mye med dem å gjøre. Vi kjenner hverandre ikke så godt og er på fullstendig forskjellige steder i livet. Men de er søskenbarna mine. Og ulykken har fått meg til å tenke over og kjenne hvor utrolig glad jeg er i dem! Tanken på å eventuelt miste dem var helt forferdelig... Noen ganger opplever man ting som får en til å sette ekstra pris på dem rundt seg. Det er ingen selvfølge at alle er der i morgen. Ikke senere i dag heller, for den saks skyld. Nå kan man selvsagt ikke gå og tenke på det hele tiden, for da blir man smårar. Men det er verdt å legge seg på minne og ha det i bakhodet. I Bibelen står det mange kloke ord ;) Det står blant annet "La ikke solen gå ned over deres vrede". Ikke gå fra noen f.eks. som uvenner. Det er ikke sikkert du får sjansen til å gjøre opp...