Kveldstanker

Lite strikking å vise fram her i bloggen for tida. Lenge siden noe har blitt ferdig, egentlig. Det er delvis fordi jeg har vært skikkelig forkjøla og ikke orka å strikke noe særlig på ei stund. Og det er delvis fordi jeg strikker på et litt stort prosjekt, som da naturlig nok tar tid å få ferdig. Jeg strikker faktisk et babyteppe. Og NEI, JEG ER IKKE GRAVID!! Vet ikke hvem som skal få det heller. Fant bare et fint mønster i et hefte og begynte å strikke. Mye annet jeg har lyst til å strikke også. Men prøver å være litt streng med meg selv. Skal prøve å komme ganske langt på teppet før jeg begynner på flere nye prosjekter. Ikke lett... Har ikke sagt jeg kommer til å holde meg til planen heller... :P


I dag har jeg hatt en sånn dag... Har egentlig hatt mest lyst til å være bare hjemme. Ikke forholde meg til noen andre mennesker enn Ole Gunnar. Hodet fullt av tunge tanker. Veldig lav tro på meg selv. Tårer i øyekroken (og delvis nedover kinnene)... Noen sånne dager må jeg bare ta hensyn til meg selv og bli hjemme. Men innimellom velger jeg heller å presse meg selv avgårde. Så i kveld dyttet jeg meg selv ut døra og på en måte tvinget meg selv til å møte andre mennesker. Jeg angrer for såvidt ikke, men det er tungt. Sliten nå...

Men jeg håper at morgendagen blir bedre. Håper på solskinn, og da ikke bare utendørs.

Tur-gave

Ledergruppa i prostiet har vært på ledersamling i London. Og da må jo vi som har vært igjen i Norge få tur-gave ;)

Jeg fikk denne lille, skjønne skapningen som sitter og smiler til meg oppå harddisken :)

En vanskelig telefon

"Mitt hjerte er ditt, ditt hjerte er mitt.

Og visa med seljelyd låter.

Min glede er din, din glede er min.

Og sorgen er min når du gråter."

Et kjært vennepar mistet for noen dager siden en bror/svoger. Ikke var han gammel og ikke var det ventet heller. Så er det sånn med døden - den er uforutsigbar. Det er ikke alle som dør gamle og mette av dage.
Uansett så er det tungt når noen man er glad i er lei seg og i sorg. Vondt å se og oppleve at de har det vondt, og så er det så lite jeg kan gjøre. Jeg kan ikke gjøre om på ting sånn at alt blir bra igjen. Sorgen må få ta sin tid og gjennomleves på den måten hver enkelt kjenner blir rett for han eller henne. Og så kan ikke jeg gjøre annet enn å gi en klem, tenke på dem, be en bønn for dem, rett og slett være der. Og selv om det ikke er lite, så føles det lite.


Det er alltid vanskelig med den første samtalen eller det første møtet etter noen har mistet noen. Jeg vet ikke helt hvorfor, men døden er på en måte skremmende. Kanskje er det også hjelpeløshet vi kjenner på i møte med sørgende. Tanken på at vi ikke kan gjøre noe konkret og så er sorgen over, liksom. Ikke godt å si. Det vil vel antageligvis variere også alt etter alder på avdøde og mange andre omstendigheter omkring dødsfallet.
I går kveld ringte jeg til dette venneparet. Hadde uansett kommet til å treffe dem på et arrangement på fredag, men hadde ikke så veldig lyst til å ha masse folk rundt oss første gangen jeg snakket med dem, liksom. Godt å ha det unnagjort, på en måte. Vondt at mine kjære venner har det vondt. Men det er en del av vennskap, å være medmenneske. Da gleder man seg sammen i gledens stunder og man hjelper og støtter hverandre når det trengs.

Takk Gud for hostesaft!

Trodde jeg skulle bli forholdsvis raskt frisk, jeg. Så i hvert fall ikke for meg noe særlig hosting i forbindelse med denne forkjølelsen i og med at jeg ikke var så veldig sår i halsen. Men der tok jeg feil. Jeg hoster og hoster og hoster. Det går greit nok hvis jeg passer på å suge på en pastill eller drikke noe jevnlig. Men det hjelper ikke nok hele tiden. Så for noen dager siden tok jeg en ekstra liten pause på jobb. Ga beskjed om at jeg skulle komme tilbake om ei lita stund. Jeg måtte bare på apoteket og kjøpe hostesaft. Jeg holdt på å bli sprø... :/

Tørrhoste er kjedelige (og slitsomme!) greier. Det klør som bare det i halsen, men å hoste hjelper lite. Det gjør det heller bare verre, for da irriterer jeg halsen. Ja, ja. Det blir bedre etter hvert, men jeg begynner å bli dugelig utålmodig og lei. Nå har jeg vært syk i over ei uke og det syns jeg klarer seg! Så det, så! ;)

Strikkedama og mannen på date :)

I dag har Strikkedama og mannen vært på date. På en helt vanlig tirsdag. Etter jeg var ferdig på jobb kjøpte vi oss middag på et av byens spisesteder. Deretter var vi på kino og så den nyeste Disney-filmen (To på rømmen). Det var en morsom film. Kosa oss og lo masse :)

Min kjære før vi gikk inn i kinosalen. Lekker med 3D-briller, ja ;) Han ser ut som en skikkelig nerd. Hihi!

Forkjøla blogger

Sofaen og salongbordet bærer preg av at jeg har vært syk de siste dagene. Der finner du lesestoff, kryssordblad, strikkeoppskrift og strikking, pledd, vannglass, Pepsi Max, fjernkontroller, mobiltelefon osv. Det "nødvendigste" må være innen rekkevidde når man er forkjøla og feberen herjer i kroppen. Når man i tillegg har en sånn snill og god hjemmesykepleier (les: ektemann) som meg, så blir det mindre fælt å være syk også. Veldig kjekt å ha noen som kan komme med Ibux, hente mer vann osv. Takk, kjæresten min! :)

Jeg er heldigvis på bedringens vei nå. Ser ut som dette blir forholdsvis kortvarig. Har normal kroppstemperatur igjen, og det er godt! Stemmen har berget ganske bra, så skal nok klare meg på jobb i morgen også. I dag har jeg skifta sengetøy og dusja. Følte et visst behov for det etter noen dager med feber og tilhørende svetting, kan man si. Så nå blir det vel jeg sover som en stein i natt :)

Tankens kraft

Ooooh! Det var en dyp overskrift, ikke sant? :P Hihi :)

I dag er jeg delvis ganske varm, delvis litt frossen. Rett og slett det vi på Innherred kaller "urvin". Mulig det er hormoner som tuller litt med kroppen min. Akkurat rette tida på måneden for det. Men lurer på at det er litt forkjølelse også. Man får da ikke sår hals og blir hes av å menstruere, så vidt jeg vet ;)

Den såre halsen og den hese stemmen bekymrer meg litt. Det slår sjelden feil når jeg blir forkjøla - om jeg ikke blir syk på noe annet vis, så blir stemmen mildt sagt pussig eller bortimot forsvinner. Når man da jobber som klokker og trenger stemmen på søndag er det litt upraktisk, og foruroligende, å bli forkjøla på torsdag.

Jeg kan bekymre meg og tenke at nå blir jeg virkelig syk. Nå går jobben i vasken på søndag osv. osv. Men jeg kan også prøve å tenke positivt og si til meg selv at jeg er ikke helt frisk, men det går fort over. Prøver på den siste der, jeg. Ikke sikkert den funker 100%, men jeg har tro på tankens kraft. Man skal ikke undervurdere hva man bevisst eller ubevisst på ulike måter sier til seg selv.