12 dager siden forrige blogginnlegg... Det skyldes bl.a. at jeg har vært i London sammen med vel 30 av mine kolleger i kirka i Sør-Innherad prosti (Frosta, Levanger og Verdal). Dagene før avreise var ikke så gode sånn angstmessig, kan man si. Og i dagene etter at jeg kom hjem, så har det ikke akkurat vært mye fres i denne lille fruen. Det var en kjempefin tur, og den var absolutt verdt det, men jeg blir veldig sliten likevel.
Før vi dro valgte jeg å sende en mail til alle kollegene mine og fortelle dem litt om hva som kunne bli utfordrende psykisk for meg på turen. Og jeg fikk bare gode, hjertevarme tilbakemeldinger på den. Og ja, det ble noen "kjellerturer" underveis på turen, men da fikk jeg hjelp til å komme meg opp igjen. Jeg har fantastiske kolleger! Hadde det ikke vært for dem, så hadde jeg ikke klart denne turen. Men jeg klarte det, og kunne stå med et stort smil på Værnes natt til tirsdag og si "I did it!" :)
Denne uka har jeg hatt ferie. Kjenner meg selv og helsa mi så godt at jeg kunne forutse behovet for hvile nå. Dessuten har jeg en arbeidsgiver som hjelper meg å legge til rette for det. Det er jeg veldig takknemlig for. På strikkefronten går det mest i mammakluter for tida. I tillegg har jeg nettopp startet på en Marius-lue.
Til slutt i dette blogginnlegget, noen bilder fra turen. De kommer ikke helt kronologisk, da. Kunne helt sikkert tatt maaange fler bilder, men valgte å heller lagre minnene i tankene og hjertet mitt framfor på en telefon.
Her er en bønnevegg i St. Luke`s church i West Holloway.
Det er rett og slett netting og en hel masse ulltråder, en for hver bønn som er bedt.
Det kalles "A Wollen Prayer", og en garn-glad dame som meg kunne jo ikke la være å ta bilde ;) Forklaringen finner du her:
I denne kirken er det en del kunstneriske mennesker. Dette får ulike uttrykk. En ung kvinne i menigheten har malt dette nydelige, sterke bildet som står på alteret i kirken.
Hotellet vi bodde på ligger ikke langt unna Hyde Park. Snedig, at man midt i travle London kan gå inn i en svær park. Der synger fuglene, det er grønt gress, fontener m.m. Man har i det hele tatt ikke følelsen av å være i en storby med mange millioner mennesker lenger.
Holy Trinity Brompton.
Og sånn ser det ut inne (sett fra galleriet og ned).
Ready for church :)
Det ble, naturlig nok, en del kirkebesøk. Her er vi i Christ Church Spitalfields.
Kirka i England er, som i Norge, nokså variert. Jeg har opplevd alt fra Choral evensong, en messe i ærverdige "erkekatolske" St. Pauls Cathedral til Hillsong med fullt trøkk og mer "show" i Dominion Theatre midt i London.
Selfie i Chinatown.
Chinatown.
Musical ble det også tid til. Jeg valgte å se "Half a sixpence". Var litt spent på om jeg kom til å få med meg nok av det som ble sagt og sunget, men det gikk helt fint. Ikke noe problem å forstå engelsk ellers, men det er så rart med det når det skal synges og danses i tillegg, liksom.
Den norske sjømannskirka i London.
Kirkerommet.
Og en sjømannskirke må jo ha en lysestake formet som en båt :)
På "Kjerka" får man kjøpt ordentlig norsk mat, som f.eks. surkål og risengrynsgrøt.
Ja, også Nora syltetøy, da. Syns denne lille utstillingen var så søt, jeg.
"Mind the gap between the train and the platform!" Fikk hørt den noen ganger i løpet av turen, kan man si. Vognene på undergrunnen er til dels temmelig fulle. Sjelden jeg er så "intim" med mine kolleger ;) Du snakker om å stå som sild i tønne!
Her kjører vi ikke underground, men overground. Eller overjordisk, som noen kalte det ;)
Te- og fruktpause på Oxford street innimellom shoppingen på lørdag.
Og jammen fant jeg ikke The Salvation Army midt i mellom alskens butikker der også!
Egil, en av mine kolleger, måler intet mindre enn 2,01 m på strømpelesten. Han ble likevel liten ved statuen av verdens lengste mann, Robert Wadlow, som ble 2,72 meter! Det måtte foreviges :)
Mange tusen skritt ble sponset av Nike. He he! Nei, sponset var jeg nok ikke. Men mange tusen skritt ble det, og da er jeg sjeleglad for at jeg hadde ordentlig gode sko. Og så var det veldig godt å kunne legge bena litt høyt innimellom...
Og når man reiser fra Trøndelag med snø, is og minusgrader, og kommer til vår, sol og nærmere 20 varmegrader. Ja, da klarte ikke jeg å dy meg i hvert fall. Da måtte jeg bare sende dette bildet hjem...
Det ble ikke så mye strikketid på turen. Ikke det at det var for mye program, men det var liksom stadig noe som skjedde, noe å bli med på. Så den eneste strikkingen foregikk på flyet på vei hjem. Men det ble da en mammaklut av det også.
Som sagt (eller skrevet), en kjempefin tur. Veldig glad for at jeg klarte å bli med!
