Ikke en spurv til jorden

Det finnes mennesker som ingen vet hvem er. De vil ikke bli savnet den dagen de dør. Ingen vil bli bekymret fordi de ikke har sett han/henne på en stund og tenke "Mon tro om han/hun har det bra?". Her kan du lese om en slik person: http://www.dagbladet.no/2010/01/26/magasinet/ensomhet/familie/dod/10105099/
Ingen kom i begravelsen hans...

I min jobb som klokker har jeg opplevd noe lignende. Avdøde hadde få gjenlevende slektninger. Det kan jo være tilfelle for mange. Men det som var saken her, var at det var en konflikt i denne familien. Kirkekontoret fikk derfor beskjed fra begravelsesbyrået at det var stor sjanse for at det kom få eller ingen i begravelsen. Vi kirkeansatte bestemte oss for at mannen skulle få slippe å forlate denne jord alene. Derfor gikk jeg og noen til i begravelsen. Ingen av oss hadde noen gang møtt mannen. Men da kom det i hvertfall noen. For ingen venner eller etterlatte av mannen kom... Det var en veldig spesiell, vond og tankevekkende opplevelse.

Det kan være flere grunner til at det ikke kommer noen i en begravelse. Men likevel er det vondt å tenke på at mennesker kan dø uten å bli savnet, uten at noen kjenner dem, ja til og med uten at noen vet hva de heter før etter iherdig detektivarbeid. Da er det godt å vite at Gud kjenner oss. Han vet hva vi heter og hvem vi er. For Han er hver eneste en av oss viktig. Jeg har gått og sunget på en salme i dag. Den handler om akkurat dette.

Ikke en spurv til jorden uten at Gud er med.
Ikke en sjel mot døden uten hans kjærlighet!
Ikke en blomst er visnet, ikke en tåre falt
uten at Gud vet om det, han som er over alt.

Tro det når stormen herjer bladløse vintertrær!
Tro det når brenning bryter over de nakne skjær!
Tro det når ubeskyttet midt i en kamp du står.
Tro det når helt alene du med en smerte går.

Tro det når noe brister uten å vokse frem.
Tro det når noen mister det som var alt for dem!
Tro det når håp går under uten å reise seg:
Ikke en spurv til jorden! Det er et ord til deg.