Kan jeg bare få lov til å la en tåre trille?

Jo, jeg vet det handler om å akseptere. Å akseptere og ikke minst forsone meg med at sånn ble livet. Ikke helt som jeg hadde tenkt. Med sine lyspunkt, absolutt! Men også med sine begrensninger. Jeg jobber hardt med dette, tro meg! Det er en prosess som krever masse krefter og som tar tid. En prosess som må få ta sin tid. Som oftest går det ganske så bra. Andre dager er jeg nedfor, sliten og lei. I blant må jeg gjøre om på ting, folk må ta hensyn til meg. Sammen må vi prøve å få situasjonen til å bli sånn at jeg kan ha det best mulig og fungere best mulig. Det gjør vondt. Jeg liker ikke når andre må ta hensyn til meg og kanskje til og med gjøre om på ting for min del. Da føler jeg meg til bry, selv om jeg egentlig vet at jeg ikke er det. Nå er det på tide å gjøre noen endringer, kjenner jeg. Det fungerer ikke sånn som det er nå. Det er noe som sliter mye mer på meg enn det gir meg tilbake. Og jeg som hadde trodd at dette skulle jeg klare... Jeg vet at jeg ikke skal tenke på det som et nederlag, men jeg greier ikke helt å la være. Det føles som om angsten står og rekker tunge til meg. "Ædda bædda! Jeg vant igjen!"

Dette ble ganske personlig. Samtidig ble det kanskje litt svevende. Jeg har jo ikke sagt noe om hva det er som må endres f.eks. Hm... Ja, ja. Greit å få det ut likevel, på en måte.