Vi venter... Venter på at Simons skader skal heles... Slik at mengden smertestillende etter hvert kan reduseres og at han etter hvert kan vekkes av koma. Jeg og mamma var og besøkte familien på sykehuset på mandag. Det var noe av det mest hjerteskjærende jeg har opplevd :S Å se smerten og redselen i ansiktene til tante og onkel var helt forferdelig. I ettertid har det gått litt framover med Simon. Drenet fra lungene er fjernet, brannsårene i ansiktet ser ut til å heles bra og legene sier at det er større sjanse for at han våkner med førlighet i bena, enn uten. Det er ikke så mye, men alle framskritt tas imot med stor takk!
På fredag ble besteforeldrene begravd. Noen venner av tante og onkel hadde spleiset på helikopterskyss for tante fram og tilbake mellom St. Olavs hospital i Trondheim og Vevelstad. Så slapp hun å være så lenge borte. Fikk frysninger da jeg hørte om det. Snakk om å ha gode venner!
Dette ble noen tanker fra meg... Skal skrive mer senere. Fortsett å be! Jeg har tro på at bønn virker, og det vet jeg at mange med meg har! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar